Problematisk ordning

Siden dagens bosettingsmodell for flyktninger ble tatt i bruk i 2001, er det flere ganger diskutert å endre systemet – for å korte ventetiden i mottak, slik at flyktningene raskere kan komme i gang med sine liv.

Flere har tatt til orde for såkalt selvbosetting – at flyktningene selv kan finne et sted å bo og likevel motta offentlig støtte på linje med andre flyktninger.

Nå går også Arbeiderpartiet inn for dette. Det samme gjør KrF, Venstre og SV, men Sp er skeptisk, og uten dem får ikke forslaget flertall i Stortinget.

– Fordelen med et slikt system er at enkeltindivider selv kan finne både bosted og arbeidsgiver. Det sparer byråkratiet for mye arbeid, og de kan bruke ressurser på dem som trenger mer hjelp, sier Aps innvandringspolitiske talsmann Eirik Sivertsen til NTB.

Det høres unektelig forlokkende ut. Men en slik ordning løser langt fra alle problemer – og kan skape nye.

Helt fri selvbosetting foreslår heller ikke Sivertsen. Han vil unnta Oslo og andre innvandringstette områder fra ordningen. Det vil si byer som allerede har mange flyktninger og andre innvandrere – og mye av det som skal til for å lykkes, nemlig boliger, jobber og lang erfaring med integrering.

Kanskje har Sivertsen plukket elementer fra ordningene i Sverige og Danmark, som fungerer langt fra optimalt.

I Danmark har regjeringen siden 2010 bestemt hvilke kommuner som skal ta imot flyktninger, og København og andre store byer har vært unntatt.

De senere år har Danmark dessuten tatt imot relativt få flyktninger, 2.000–3.000 i året. Men nå har tilstrømmingen økt. I år forventes 12.000, og hoteller og campingplasser tas i bruk. Mange bor midlertidig, mens kommuner med et godt kvalifiseringstilbud ikke bosetter.

I Sverige er egenbosetting med rett til introduksjonsprogram regelen. Flyktninger kan flytte inn hos venner og kjente. Det gir stor tilstrømning til de populære kommunene – og gettotendenser og trangboddhet blant konsekvensene. I enkelte leiligheter sover beboerne i skift. Introduksjonsprogrammet er overtatt av staten, slik at kommunene bare har ansvar for språkopplæringen.

Det norske systemet bygger på et samarbeid mellom KS og statlige myndigheter, der anmodningene til kommunene er basert på deres muligheter for å tilby tjenester, bolig, arbeidsmarkedet, historiske bosettingstall og tidligere erfaringer på feltet. Det innebærer at kommunene er forberedt og har tjenester å tilby når flyktningene ankommer.

Ulempen er at bosettingen tar tid. Mange sitter altfor lenge i mottak. Og kommunen kan si nei, eller stille krav til hvilke flyktninger de vil ha.

Selvbosetting er bra for dem som selv skaffer seg en jobb. Det kan også være fordeler ved å flytte sammen med familie eller kjente, hvis plassen tillater det.

Men ligger en stor begrensning i Aps forslag om at selvbosetting ikke skal gjelde i kommuner med mange innvandrere fra før. Det er jo gjerne her mulighetene for bolig og jobb er best.

Ifølge forslaget skal ordningen også være frivillig for kommunene. Da er det neppe egnet til å sette fart i strømmen ut av mottakene og inn i et nytt liv med hus, jobb og skole.

Iveren etter å finne nye ideer for å kunne ta imot flere flyktninger raskt, er stor for tiden. Det er bra, men det tar tid å endre lovverk og ordninger også. Kanskje kan vi uten endringer nå årets mål om å bosette drøyt 13.000 flyktninger, med 9.000 plasser allerede vedtatt og en rekke nye vedtak underveis.