Politisk passivt landsting

I evalueringsskjemaet for det kommunalpolitiske toppmøtet, rådmannssamlingen og landstinget i Kristiansand i forrige uke ber KS deltakerne vurdere hvert enkelt innslag på en skala fra 1–5. Her er et lite bidrag til evalueringen, som forsøker å svare på det mer grunnleggende spørsmålet: Hvordan få mest mulig nytte av å samle 200–300 av våre fremste lokale folkevalgte i tre dager?

I det nye historieverket om KS, «Konstante spenninger», finner vi den historiske bakgrunnen for hvordan landstinget er lagt opp.  

Rundt årtusenskiftet hentet KS mye inspirasjon fra sin danske søsterorganisasjon KL. For å få størst mulig rikspolitisk gjennomslag som interesseorganisasjon for hele kommunesektoren, ble KS basert på partipolitisk konsensus og faglig kunnskap. Denne strategien har vært vellykket, og gitt KS en unik rolle som konsultasjonspartner for staten.

Flere av landstingene på 1980- og 1990-tallet var åsted for opprivende partipolitisk strid og vedtak med knappe flertall. Derfor gjorde KS som KL, og skilte ut de politiske debattene på egne arrangementer i forkant av landstinget – som ble mer en generalforsamling.

Det kommunalpolitiske toppmøtet i Kristiansand hadde et interessant program, under hovedtittelen «utenforskap». De fleste foredragsholderne fortjener både 4 og 5 i karakter. Men var det riktig bruk av tid og ressurser? Deltakerne fikk kontinuerlig input fra foredrag og debatter på scenen, men bare noen få spesielt inviterte fikk delta aktivt.

Bosetting og inkludering av flyktninger er én av de mest akutte utfordringene kommunene står overfor. Dette fikk mye oppmerksomhet på toppmøtet og landstinget, som en del av utenforskap-temaet. Her bidro møtet i en viss grad til deling av kunnskap og erfaringer.

Men kunne deltakerne fått enda større nytte av å diskutere erfaringer og møte eksperter i mindre verksteder, i stedet for all enveiskommunikasjonen fra scenen?   

Kommunereformen var elefanten i kulturhuset Kildens luftige, vakre foajé. De fleste kommunene er i en avgjørende fase av reformen, som diskuteres heftig over hele landet. Men ikke på KS’ landsting. Reformen er selvsagt et stjerneeksempel på hva KS som konsensusorganisasjon ikke kan ha en politisk mening om, fordi medlemmene er rykende uenige.

Men også her ville så godt som alle i salen hatt stor nytte av erfaringsdeling og diskusjon i mindre verksteder. Kommunesektoren kunne også ha samlet seg om krav til staten om reformprosessen.

Landstinget skulle onsdag behandle tre politiske uttalelser; om utenforskap i oppvekst, arbeidsliv og inkludering av flyktninger. Det var satt av to-tre timer til debatt, men få tok ordet og møtet ble avsluttet til lunsj. Mye var avklart i redaksjonskomiteene for uttalelsene. Her foregikk de mest interessante politiske debattene under landstinget, bak lukkete dører.

Uttalelsene inneholder anbefalinger til kommunene og KS og krav til staten. Her er det noen interessante punkter, men det er ikke de «overordnete politiske rammene som KS skal arbeide etter de neste fire årene», slik landstingets oppgave beskrives på KS’ nettsider.

Det er en fare i konsensusorganisasjonen KS for at frykten for politisk splid tipper over i politisk passivitet. KS er en organisasjon styrt av folkevalgte, slik medlemskommunene også er det. Da må det være politikere som utvikler ny politikk for kommunesektoren. Landstinget er KS’ øverste styrende organ, men var det bare på et begrenset område i Kristiansand.

Hovedstyret bruker også fylkesstyrene til å få politiske innspill. Det er bra. Men kanskje KS skulle importere et organisatorisk grep til fra KL i Danmark, for å styrke politikkutviklingen: Politiske utvalg på prioriterte områder, som gir hovedstyret innspill.