På vei ned i skyttergravene

Regjeringen vil «sammen med KS gjennomgå bevilgningsendringene knyttet til endret kontantstøtte og foreldrebetaling i perioden 2012–2014», heter det i kommuneproposisjonen.
Det er en unnselig setning, i slutten av punkt 10.9.6 – så langt ute i dokumentet at de fleste av de få som faktisk leser teksten, antakelig allerede har falt av.

Setningen ser uskyldig ut, men betegner den utviklingen vi har sett over tid: Det ser ut til å bli større og større uenighet mellom den til enhver tid sittende regjering og KS om hvordan virkeligheten ser ut. Det siste eksempelet er barnehagetilskuddet.

Noe av det viktigste Erna Solberg gjorde som kommunalminister, var å levere tall som stemte. Da hun satt i Kommunaldepartementet fikk vi endelig sammenheng mellom anslaget på frie inntekter i kommuneproposisjonen og det faktiske tallet i statsbudsjettet senere på høsten. Departementet sluttet å fortelle om veksten i frie inntekter målt mot et tidligere, tidvis galt anslag, og gikk over til å regne på veksten målt mot faktisk regnskap. I Teknisk beregningsutvalg var statens og kommunenes representanter hele tiden enige om hvordan verden så ut.

Slik er det ikke lenger. Uenigheten startet definitivt under den rødgrønne regjeringen, men det er tegn i kommuneproposisjonen til at avstanden mellom regjeringens og KS' regnemetoder faktisk øker.

En viktig uenighet har vært der i et par år: Hva skal tas med i regnestykket over hvor mye dyrere en større og eldre befolkning er i drift? Differansen mellom staten og kommunene er nå på 500 millioner kroner – det er ikke småpenger, selv i et samlet kommuneregnskap på rundt 400 milliarder kroner. Og selvsagt mener statens representanter at kostnadene blir lavere for kommunene enn det kommuneøkonomene kommer fram til.

I revidert nasjonalbudsjett, som kom sammen med kommuneproposisjonen, går det fram at skatteinntektene ligger an til å bli 700 millioner kroner lavere enn anslått i statsbudsjettet. Det var i hvert fall det inntrykket jeg fikk, da jeg leste teksten første gang. Men etter å ha saumfart avsnittet opplysningen sto i, samt dobbeltsjekket mot hva som står i statsbudsjettet, er det klart at det nye skatteanslaget ligger 1,2 milliarder kroner under anslaget kommunene har brukt i sine budsjetter. Avsnittet er kanskje bare klønete skrevet, men jeg spekulerer jo fort i om regjeringen ville skrevet om en skattegevinst på en så uklar måte.

Så har vi barnehagekostnadene. Kontantstøtten for toåringer forsvinner og kommer igjen, alt etter som hvilken regjering vi har. Det – og omfanget av støtten – påvirker i teorien antallet barnehageplasser. Men kommunene varsler at etterspørselen er enda større enn før, selv om kontantstøtten er utvidet igjen.

Kommunene ble også trukket langt mer i rammetilskudd ved den siste endringen av kontantstøtten enn de tidligere har fått i ekstra tilskudd da støtten ble fjernet av den rødgrønne regjeringen for toåringene.

De fleste hadde derfor ventet et klart signal fra regjeringen om at dette vil bli ordnet. I stedet er signalet fra regjeringen et helt annet: «Dere har fått mer penger enn dere burde tidligere, så kan hende går dette opp i opp. Vi får heller forbedre beregningsmodellen til senere». Det er vel og bra med bedre modeller i framtiden, men budskapet ignorerer det kommunene oppfatter som det store problemet: Kuttet i rammetilskudd henger ikke sammen med hva kommunene faktisk skal levere – nemlig flere barnehageplasser enn før.

Til slutt har vi de såkalt frie inntektene. Jeg må legge på et «såkalt» hver gang jeg skriver om dem, for de har lite med frihet å gjøre. De siste årene har det blitt mer og mer vanlig at regjeringen – rødgrønn eller blå – sender disse frie inntektene i en pose som det er stadig større merkelapper på. Neste år forventer regjeringen at kommunene bruker 400 millioner kroner av veksten på mellom 4,5 og 5 milliarder kroner på skolehelsetjeneste, helsestasjon, rus og psykiatri. Det er gode formål. Men da er ikke pengene lenger frie i den forstand at kommunene kan bruke dem som de ønsker – for om ikke signalet blir fulgt opp, er det liten tvil om hvem som blir sittende med skylda.

Samlet sett trekker alle disse forskjellene mellom stat og kommune i retning av strammere kommuneøkonomi enn det som blir framstilt fra statens side. Få i kommunesektoren tror det er tilfeldig. Og det er skadelig for forholdet mellom stat og kommune, det kan det være liten tvil om.