Om kart, tvang og sammenslåing

  Teknisk beregningsutvalg (TBU) hadde denne uken et seminar om den kommende kommunereformen. De klareste meldingene kom fra forsker Geir Vinsand i NIVI-analyse: Tegn flere kart.

- Vi må øve oss på å tegne nye kart. Selvfølgelig handler dette om grenser og om å flytte på dem, sa Vinsand som har jobbet med kommunestruktur i årtier.

Selv har Vinsand tegnet et kart basert på bo- og arbeidsregioner, med noen justeringer. Det vil gi 105 kommuner i Norge. Det kunne være et utgangspunkt for diskusjon. Men nei, kart er farlig. Det er å begynne i feil ende. Først skal vi diskutere oppgaver, blir det sagt fra regjeringen. Akkurat som det er uklart hvilke oppgaver kommunene har, og at det er kjempedramatisk om de får noen til.

- Start med det vanskelige

Et annet innlegg var fra rådmannen i Ørland kommune, Snorre Glørstad. Ørland prøver nå for tredje gang å slå seg sammen med Bjugn. De har fått en kampflybase som vil gi distriktet kraftig vekst. Planleggingen gikk greit helt til de kom til de vanskelige tingene. For hvor skal rådhuset ligge? Hva skal kommunen hete? Og hvordan skal kommunevåpenet se ut? Det blir de ikke enige om. Særlig dette med rådhuset er vanskelig. For der rådhuset ligger, vil kommunesenteret være. En ekstern har ledet prosessen og peker på Brekstad i Ørland som kommunesenter. Ørland har sagt ja til sammenslåing. I Bjugn har entusiasmen kjølnet betraktelig, og denne uken sier trolig politikerne i Bjugn nei til å være med videre.

Rådmann Glørstads klare råd er: Ta de vanskelige tingene først. Da ser man hva man har å jobbe med, og om det er realisme i prosjektet.

De vanskelige tingene i en nasjonal reform er å tegne kart og å si høyt at kommunereformen handler om å slå sammen kommuner. Den vonde øvelsen er å få lokalpolitikere til å se på naboer og forstille seg at de skal være sammen i en kommune. Og få innbyggerne til å akseptere det i en folkeavstemning skjer bare unntaksvis. Derfor er en kommunereform basert på frivillighet vanskelig dersom man ikke skal legge inn svære, feite økonomiske gulrøtter. Uten penger vil ikke en “den som vil”-reform redusere antallet kommuner nevneverdig. Da vil det gå som den gang Erna Solberg var kommunalminister. Svære prosesser, magre resultater.

Statssekretær Jardar Jensen (H) fra KRD besøkte seminaret. Han kunne fortelle om et hyggelig møte med Stortinget, og et hyggelig møte med KS' hovedstyre. KS ved direktør Helge Eide var der. KS tør ikke mene for mye om reformen, for 100 kommuner i lokalsamfunnsforeningen står nærmest klare til å melde seg ut dersom KS er aktivt for sammenslåinger.

Litt mindre nært demokrati

Kommunalminister Sanner og statssekretær Jensen kommer til å ha hyggelige møter med ulike aktører noen måneder til. Mange kommuner kommer til å utrede sammenslåing så lenge staten betaler. Utredningene som blir laget kommer til å konkludere med at sammenslåing vil ha god effekt for det faglige miljøet, men at økonomien ikke blir veldig mye bedre dersom man ikke kutter stillinger og slår sammen skoler og andre institusjoner. Dessuten vil demokratiet bli litt mindre nært i en mer folkerik kommune.

Så skal rapportene behandles i kommunestyrene. Da kommer mange kommuner til å stemme nei til sammenslåing. Særlig de små i hver konstellasjon vil si nei, men også de rike som ikke vil dele.

Når det hele er over har vi kanskje ti færre kommuner? Det er ingen reform. Det er en justering som kanskje hadde kommet likevel.

Professor Lars-Erik Borge, som leder TBU, avsluttet seminaret med følgende kommentar:

– Det vi hørte fra Kommunaldepartementet liknet veldig på det vi hørte for 10 år siden. Og vi vet jo alle hva som ut av det?

Nå kan det hende høyregutta i Kommunaldepartementet har en hemmelig plan og slår om på nyåret. Kanskje blir det både kart, tvang og sammenslåing med store bokstaver. Hvis ikke trenger verken Senterpartiet eller Lokalsamfunnsforeningen å være bekymret.