Nyttig idealstørrelse

Christiansen-utvalgets store utredning om kommunestrukturen i 1992 skremte vannet av politikerne, som i Stortinget fastslo prinsippet om at kommunesammenslåinger skal skje frivillig. Derfor har det bare vært en håndfull sammenslåinger de siste 20 årene.

Ekspertutvalgets rapport er i stor grad en oppdatering av Christiansen-utvalget. Premissene er like, og det er også konklusjonene. Fylkesmann Ragnar Christiansen og hans eksperter la 19 kriterier til grunn for kommuneinndelingen, og mente at kommunene minst burde ha 5.000 innbyggere for å være reelle generalistkommuner. Ekspertutvalget definerer ti kriterier for god oppgaveløsing, og mener kommunene må ha minst 15.000 innbyggere for å løse dem på egen hånd. Innbyggertallet er høyere i 2014 særlig fordi kommunene har fått flere spesialiserte helseoppgaver.

Ekspertutvalget er nok tydeligere og tar kraftigere i enn forventet. Men gitt det viktigste premisset – at kommunene skal løse alle sine lovpålagte oppgaver på egen hånd, som reelle generalistkommuner – så er ikke konklusjonen så overraskende. Men tallet har ikke to streker under. Hvis man aksepterer at kommuner samarbeider om legevakt og døgnåpen øyeblikkelig hjelp, så faller innbyggertallet raskt. Selv i Danmark samarbeider de nye storkommunene om slike oppgaver.

Motstanderne av en kommunereform vil også angripe premisset om at alle skal være reelle generalistkommuner, og mene at det er greit å løse oppgaver gjennom interkommunale samarbeid. Det brede flertallet som ønsker endringer i kommunestrukturen – fra Fremskrittspartiet til Arbeiderpartiet – vil mene at dagens omfattende interkommunale samarbeid er lokaldemokratisk problematisk.

Ekspertutvalget vil ikke sende de samme politiske sjokkbølgene som Christiansen-utvalget gjorde. Kommunalminister Jan Tore Sanner (H) slipte umiddelbart kantene av utvalgets anbefalinger, og gjorde det klart at regjeringen ikke vil sette noe absolutt tall på kommunestørrelse eller antall kommuner. Mens ekspertene kan være prinsipielle og tydelige, må regjeringen finne ut hva som er politisk mulig. Det er ganske enkelt ikke politisk flertall i Stortinget for å omsette utvalgets konklusjoner direkte til politikk. Verken KrF eller Ap vil være med på det.

Sanner vet også at skal kommunereformen lykkes, så må det skje nedenfra. En fasit på antall innbyggere er ikke en invitasjon til å fortsette de mange diskusjonene og prosessene som er i gang i Kommune-Norge.

Samtidig sier Sanner at rapporten er et godt grunnlag for videre arbeid, både lokalt og sentralt. Det er regjeringen som har satt premissene som logisk fører fram til utvalgets konklusjon. Derfor er det svært nyttig for regjeringen at ekspertutvalget har satt opp et tydelig ideal for reformen, som kommunene kan måle seg mot. Det er dette perspektivet regjeringen har på reformen, det er endringer i denne størrelsen den ønsker. Så kan Sanner sjenerøst akseptere å ta hensyn til geografi og avstander – flere steder enn i Finnmark, slik utvalget mener er nødvendig.