Hytteforbudet er opphevet, og det er ikke lenger forbudt å overnatte på hytta for å gå på ski mot Hallingskarvet.

Hytteforbudet er opphevet, og det er ikke lenger forbudt å overnatte på hytta for å gå på ski mot Hallingskarvet.

Foto: Jan Inge Krossli
Kommentar
Kommentarer gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Nasjonalt hytteforbud var dårlig krisetiltak

Denne helga strømmer vi igjen til hytter på fjellet og ved sjøen. Det nasjonale hytteforbudet har vært det dårligste koronatiltaket, men ikke fordi vi mistet fjellpåska.

HOL

Det lyser fra mange hytter langs veien fra Geilo til Ustaoset når vi kjører opp Hallingdalen torsdag kveld. I dag strekker den snødekte Hardangervidda seg milevis i alle retninger. Med det mektige Hallingskarvet ruvende foran oss, skal vi i helga nyte de skiturene vi ikke fikk gått i påska.

Brakkesyken fra hjemmekontoret er som blåst bort her på hyttekontoret. God mentalhygiene er like viktig som håndvask og annen kroppshygiene.

Fra et lokaldemokratisk perspektiv, er det verste med hytteforbudet at samspillet mellom nasjonale rammer og lokalt selvstyre er blitt så dårlig utnyttet

19. mars innførte regjeringen et nasjonalt forbud mot å overnatte på hytter utenfor egen kommune. Etter én måned ble det opphevet fra mandag. Denne delen av dugnaden er over, det er tid for kritisk evaluering – her jeg sitter i glasshuset på høyfjellet.

Hytteforbudet har vært blant de mest debatterte smitteverntiltakene. Debatten om debatten har gått minst like høyt. De få hytteeierne som har vært dumme eller modige nok til å kritisere forbudet, er blitt latterliggjort eller hengt ut som snobbete, usolidariske egoister.

Det er enkelt å sette opp et fiendebilde av hytteeiere som «morn du»-typer fra Montebello, eller nikkersadel fra enda lenger oppe i åsen i Oslo og andre storbyer. Men velstandsutviklingen i Norge gjør dette til et gammeldags bilde. De fleste som eier de om lag 440.000 fritidseiendommene i Norge, er vanlige mennesker. Folket mot eliten-dimensjonen har likevel preget debatten, både i redaksjonelle og sosiale medier.

I tillegg har den grelle kontrasten mellom det gode livet på hytta og det harde livet i sykehusenes respiratorer økt temperaturen i debatten. Og ikke minst: Når noen må være isolert hjemme, skal ikke andre nyte friheten på hytta. Ingen skal slippe unna dugnaden, alle skal ha det like ille. Det er ikke noe menneskerett å være på hytta akkurat når man vil!

Vel, jo, det er det kanskje faktisk. Flere ledende jurister, som sikkert også har hytte, har argumentert for at hytteforbudet er i strid med flere bestemmelser i Grunnloven, om både eiendomsrett og rett til fri ferdsel og valg av bosted i riket.

Men smittevernloven åpner for svært inngripende tiltak når de er «nødvendig og forholdsmessig» for å hindre smittespredning. Det nasjonale hytteforbudet har vært unødvendig og uforholdsmessig.

Folkehelseinstituttet (FHI) har ikke ment at hytteforbudet er nødvendig for smittevernet, og anbefalte ikke tiltaket. De mener det generelt er «et godt smittevernråd å redusere fritidsreiser for å unngå risiko for smittespredning mellom steder». Men i sine nye råd, publisert etter at hytteforbudet ble opphevet, sier FHI at «reiser til hytta utgjør mindre fare for smittespredning fordi man stort sett er der sammen med familie eller venner man allerede er i kontakt med hjemme».

For smittevernet er det bedre at flere folk drar til fjells enn å klumpe seg sammen i parker i byen, sa overlege Preben Aavitsland i FHI til Dagens Næringsliv. Han mente hytteforbudet ikke bidro til å begrense smittespredningen.

Det viktigste argumentet for hytteforbudet har imidlertid ikke vært smittespredning i seg selv, men å unngå overbelastning på helsevesenet i hyttekommunene. De mener de ikke har kapasitet til å ta seg av syke eller skadde hyttefolk når de samtidig skal være forberedt på koronasmitte blant egne innbyggere. De er altså ikke bekymret for et renn av koronasmittede hytteturister til lokale leger, men for at de kommer med andre skader og sykdommer.

Dette ville vært et helt reelt problem i påska, hvor befolkningen i for eksempel Hallingdal øker med 100.000. Legevaktbesøket i hyttekommuner i fjellet er nesten tre ganger så høyt i påska. Med god hjelp fra Røde Kors og andre hjelpeorganisasjoner klarer hyttekommunene det i en vanlig påske, men ikke med en pandemi på toppen. Så en helt vanlig hyttepåske i fjellet ville uansett vært utenkelig.

Men det er ikke noe argument for et nasjonalt forbud mot overnatting på alle hytter over hele landet. I stedet burde tiltak blitt gjennomført lokalt, i samråd med statlige myndigheter.

Fra et lokaldemokratisk perspektiv er det verste med hytteforbudet at samspillet mellom nasjonale rammer og lokalt selvstyre er blitt så dårlig utnyttet – selv om vi vet at det er mest effektivt, og selv om dette samspillet er kjernen i den nasjonale helseberedskapen.

Lokale myndigheter kjenner situasjonen lokalt best, og kan raskt skreddersy løsninger. Hvis noen kommuner blir for ivrige i sin innsats for å stanse koronaviruset ved sine grenser, så kan fylkesmannen kontrollere lovligheten og oppheve vedtak – for eksempel hvis de ikke er «nødvendige» eller «forholdsmessige».

Med et nasjonalt forbud ble tiltaket påbudt over hele landet. Forskriften gjør det klart at ingen dispensasjoner skulle gis. Forbudet ble dermed et langt sterkere inngrep i folks liv og virke enn det som er «nødvendig» og «forholdsmessig» de fleste steder. De økonomiske konsekvensene for lokale butikker, serveringssteder og andre typer bedrifter blir også større enn nødvendig.

Hytte-Norge er mangfoldig. Mange hyttekommuner er små distriktskommuner, men mange er også store og ligger mer sentralt. Noen har mange hytter, andre færre. Noen har et godt utbygd helsevesen og et sykehus i nærheten, andre ikke. Dette er også utvalget som har vurdert samfunnsøkonomien i tiltakene inne på. De mener «det er lite målrettet med felles regler for alle kommuner i en slik situasjon».

Det nasjonale forbudet ble satt inn etter ønske fra de største hyttekommunene i distriktene, og må også ses som et politisk ønske fra regjeringen om å komme dem i møte. Men det ville vært bedre om de som trengte det satt inn lokale tiltak, slik smittevernlovens § 4–1 gir dem myndighet til. Da måtte kommunestyret også gjort en samlet vurdering av smitteverntiltak opp mot konsekvenser for lokalt næringsliv.

Andre kommuner kunne latt være, eller innført mindre strenge tiltak – for eksempel bare stengt alpinanlegget, hvor skikjørerne står i kø og det kan oppstå mange skader, og kanskje alkoholserveringen på afterski.

Det firkantede nasjonale forbudet ga også absurde utslag som at innbyggerne ikke kunne dra på hytta i nabokommunen, selv om hjem- og hyttekommunen tilhørte samme legevakt eller sykehus.

Og mer alvorlig: Forbudet har hindret at hytter er blitt brukt som et virkemiddel til å begrense smittespredning, og til å gjøre situasjonen lettere for mennesker i karantene og risikogrupper.

Riktignok var det et unntak i forskriften som åpnet for at familiemedlemmer av bekreftet smittede kunne overnatte på hytta mens den syke var i isolasjon. Men hytter kunne i mye større grad vært brukt til å avlaste familier hvor noen var i karantene eller hadde sykdommer som gjorde dem sårbare for smitte; hvor det var barn med spesielle behov eller foreldre som jobbet hardt som helsearbeidere for å bekjempe viruset.

Hytter kunne vært en ressurs i koronakrisen, men ble gjort til et stort problem.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.