Når innsyn blir en formaljuridisk øvelse

Selv om man gjerne vil nekte innsyn i kalenderen til ordføreren eller rådmannen i en kommune, og til og med har funnet fram en relevant unntakshjemmel, må man likevel vurdere å gi innsyn.

Merinnsyn heter det, og er den klare intensjonen bak offentlighetslovens regler om åpenhet. Så enkelt, og så vanskelig.

Siden i fjor høst har vi skrevet flere artikler om feiden mellom lokalavisen Vigga som ønsker innsyn i kommunetoppenes kalender, og Lesja kommune som ønsker å nekte innsyn. Man skulle tro Fylkesmannen i Oppland satte sluttstrek for debatten, med sitt vedtak om at avisen har krav på innsyn. Men etter at rådmannen i nabokommunen Dovre – til tross for Fylkesmannens vedtak – nekter å gi innsyn, blusser saken opp igjen.

Fortsetter å nekte innsyn

«Ønsket om innsyn i Outlook kalenderne avslås med henvisning til Offl. § 14,1 fordi vi oppfatter kalenderne som organinterne», skriver rådmann i Dovre kommune, Harald Nissen, i sitt siste avslag til lokalavisen.

Han presiserer videre, at kalenderinnføringene er lagt inn av kommunetoppene selv eller andre kommuneansatte, og ikke er sendt videre til noen utenfor kommunen. 

Må Dovre falle før Nissen gir innsyn i kommunetoppenes kalender?

Det er lett å tolke det slik at rådmannen forsøker å gjøre saken til et spørsmål om formaljuss. Hans utgangspunkt synes å være et annet enn lovens intensjon – han ønsker jo å nekte innsyn.

Man finner alltids en hjemmel

For en tid tilbake jobbet jeg med en ganske parallell sak for Kommunal Rapport, som kan være egnet til å styrke rådmannens juridiske argumenter.

Jeg ønsket innsyn i Oslo kommunes database med navn og direktenumre, slik at jeg slapp å gå veien via kommunens sentralbord hver eneste gang jeg ønsker kontakt med navngitte kommuneansatte.

Kommunen avslo innsynskravet, og fikk medhold fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

Sivilombudsmannen støttet begges juridiske konklusjon, om at internkatalogen kunne unntas offentlighet. Unntakshjemmelen i den saken var den samme som Dovre-rådmannen bruker, nemlig § 14 om organinterne dokumenter.

Formaljuss eller pragmatisk tilnærming?

Vedtaket fra Fylkesmannen i Oppland er etter min mening ikke skrevet i stein. Og kanskje greier nå Nissen å framprovosere en autoritativ tolkningsuttalelse, enten fra departement eller ombudsmann.

Men hvem sin kamp er det han egentlig kjemper, og hvorfor?

Oslo kommune publiserte nylig internkatalogen åpent på sitt nettsted – selv om de etter formaljussen altså kan nekte innsyn.

Det gir kommunens innbyggere et nyttig innsyn, som attpåtil kan spare kommunen for ressursbruk, når folk finner fram til riktig person på egen hånd.

I iveren etter å praktisere offentlighetsloven korrekt, en øvelse vi i pressen jo er tilhengere av, er det lett å praktisere offentlighetslovens unntaksmuligheter bokstavtro. Og unnta det som unntas kan.

Men innsyn handler også om politikk og utøvelse av skjønn, i tråd med lovens intensjoner. Det er bare å lese offentlighetslovens formålsparagraf. Den politiske ledelsen i Dovre har selvsagt full anledning til å gjøre mine profetier til skamme, om at kalenderinnsyn først vil inntreffe etter Dovres fall.

For kommuner som gjør spørsmålet om innsyn utelukkende til et formaljuridisk, risikerer å bomme.