Mye å lære av Trøgstad

Rådmannens innstilling hadde vunnet tilslutning i fem råd og utvalg, før kommunestyret sist uke sa nei til å inngå en kontrakt som etter alle solemerker ville vært en ulovlig direkte anskaffelse.

Det kommunen holdt på å skaffe seg på ulovlig vis, var et stort nybygg med 24 omsorgsboliger og dagsenter og kontorer for vel 100 millioner kroner. Prosjektet hadde ikke vært utlyst på anbud. Anbudskonkurransen som opprinnelig ble holdt gjaldt et bofellesskap for 12 til 20–30 millioner kroner. Det er noe helt annet.

En ulovlig direkte anskaffelse er den mest alvorlige formen for brudd på offentlige innkjøpsregler. Årsaken er at innkjøpet gjøres helt uten konkurranse. Andre leverandører stenges ute, og kommunen går glipp av eventuelle bedre og billigere tilbud. Heller ikke Trøgstad bør ha så god råd med skattebetalernes penger.

Det har ikke manglet på advarsler. Høyre og KrF advarte resten av det politiske miljøet for ett år siden. Foreldre til utviklingshemmete har protestert heftig mot prosjektet, som de mener er både dyrt og dårlig. Klagenemnda for offentlige anskaffelser (Kofa) slo fast at kontrakten rådmannen hadde framforhandlet ville være en ulovlig direkteanskaffelse – hvis den ble signert. Da hadde Trøgstad nettopp blitt felt i Kofa for samme type lovbrudd i en annen utbyggingssak.

Kommunen, bistått av KS Advokatene, fortsatte likevel arbeidet med å realisere prosjektet. Først da Husbanken – for minst tredje gang – varslet at kommunen kunne miste investeringstilskuddet på 47 millioner kroner, snudde også det politiske flertallet (Sp, Ap og Frp). Husbankens skriftlige advarsel ble ikke lagt fram for politikerne. De måtte lese om den i Kommunal Rapport.

Vi liker å være uunnværlige. Men det er rådmannens lovpålagte plikt å se til at sakene han legger fram for politikerne, er forsvarlig opplyst. Og å sørge for at kommunen drives i tråd med lover og regler.

En annen lærdom fra Trøgstad, er at det er viktig å ha god dialog med dem man skal bygge for. Her har mennesker med Downs syndrom, autisme, omfattende trafikkskader eller andre funksjonsnedsettelser i årevis ventet på en god og varig bolig. De er ulike individer med høyst ulike behov. Ingen kjenner og forstår dem bedre enn foreldrene. De har dratt det tyngste lasset så langt, begynner å dra på åra og ser med uro på sine voksne barns framtid.

Å holde dem unna planleggingen gir nesten garantert dårlige løsninger, som må kompenseres på annen måte. Mer fortvilte og urolige beboere krever flere ansatte. Derfor stiller Husbanken krav om brukermedvirkning i boligprosjekter for utviklingshemmete. I likhet med foreldrene, var Husbanken også svært kritisk til prosjektets størrelse, institusjonspreg og blanding av brukergrupper. Den ga likevel tilsagn om tilskudd, i strid med klare politiske føringer.

At noen i fortvilelse og maktesløshet blåser ut, må kommunens ledelse tåle. Innbyggere som stiller spørsmål, kjemper for egne eller andres rettigheter, eller som tar bryet med å klage kommunen til Kofa, bør møtes med interesse, ikke irritasjon. Det er ikke sikkert de har rett, men de har krav på å bli møtt med respekt. Det samme gjelder partifeller som hevder et annet syn enn det som har vært opplest og vedtatt i partigruppa.

Uten dem hadde Trøgstad trolig gjort et ulovlig vedtak og kunne mistet 47 millioner kroner i husbanktilskudd. Heldigvis er det ingen skam å snu.