Kommunereformens vendepunkt

Det avgjørende vendepunktet for kommunereformen er 1. juli. Da går kommunenes frist ut for å vedta sammenslåing frivillig.

Over 200 folkeavstemninger har gitt nei-flertall de fleste steder. Kommunestyrene har ansvaret for å ta den beslutningen de mener er best, men vil følge folkets råd hvis det er noenlunde klart.

Kommunal Rapports gjennomgang sist uke viste at mellom 50 og 70 kommuner vil vedta å slå seg sammen frivillig. Det vil være den største endringen i kommunestrukturen på 50 år. Kommunalminister Jan Tore Sanner (H) vil lykkes langt bedre enn kommunalminister Erna Solberg for 12 år siden. Men hvis målet er en helhetlig reform av kommunestrukturen, vil det likevel ikke være noen suksess.

Etter 1. juli spilles ballen over til fylkesmennene og rikspolitikerne. Mer om det neste uke.

I siste omgang må regjeringen og stortingsflertallet ta det største ansvaret for at de ikke får til den kommunereformen basert på frivillighet som de vedtok våren 2014. Skal rikspolitikerne lykkes, må de ha med seg mange nok lokalpolitikere som vil kjempe for den og jobbe beinhardt for å få med seg innbyggerne sine.

Olaus Trygve Bjuland (KrF), reformtilhenger fra Hå, sier det kort og godt til Jærbladet:

– Jeg har lyst til å kritisere rekkefølgen. Det nye inntektssystemet, regionreformen og alle de nye oppgavene til kommunene burde vært på plass før vi begynte med kommunereformen. Da tror jeg folk hadde sett helheten og de fordelene jeg ser.

I stedet for å presentere hele pakka samtidig, slik de lyktes godt med i Danmark, har regjeringen valgt å gjennomføre reformen skritt for skritt. Det har skapt frustrasjon og forvirring, også blant deres allierte lokalt.

Regjeringen og stortingsflertallet har ikke klart å overbevise lokalpolitikerne og velgerne om hvorfor det er viktig med større kommuner.

Da oppgavemeldingen kom våren 2015, inneholdt den en lang liste med altfor mange små og kuriøse oppgaver – som sklimatter i dusjen og vannskutergodkjenning. Ikke noe for kommuner som skulle bli store og sterke. De store oppgavene ble borte i mylderet. 

Samhandlingsreformen gir kommunene nye, viktige oppgaver. Ikke fordi staten er snill, men fordi det samfunnsøkonomisk er helt nødvendig å løse flere helseoppgaver på et lavere nivå enn spesialisthelsetjenesten. Helseminister Bent Høies (H) melding om primærhelsetjenesten inneholdt flere viktige oppgaver for kommunene enn Sanners oppgavemelding.

Nylig foreslo Høie strenge kompetansekrav til kommunene. Fra 2018 skal alle kommuner ha lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor og helsesøster – fra 2020 også ergoterapeut, psykolog og tannlege. De skal håndtere eldrebølgen som for alvor setter inn etter 2020.

Slik 9-årig grunnskole var den viktigste begrunnelsen for kommunereformen for 50 år siden, er større helse- og omsorgsoppgaver den viktigste begrunnelsen for dagens kommunereform. Mange kommuner er for små til å løse disse oppgavene godt nok alene. Vi trenger «sterkere velferdskommuner,» sier både Sanner og Høie.

Men hvis kommunereformen enda sterkere var blitt frontet som en helse- og omsorgsreform, ville den blitt nærere og mer konkret for folk.

En del ordførere og lokalpolitikere har vært mest opptatt av hvordan de kan slippe unna reformen, men mange har også grepet muligheten til å diskutere kommunens framtid.

De som har lyktes best i reformen, startet tidlig, har hatt åpne prosesser over lang tid og gjort jobben selv i stedet for å bruke masse penger på konsulenter. Politikerne har bygd opp en felles forståelse av behovet for sammenslåing, og folk har hatt muligheten til å følge med på åpne forhandlingsmøter.

Stokke, Andebu, Sandefjord er det beste eksemplet. Nordhordland et annet.