Innstramming kan motvirke integrering

De 40 forslagene til innstramminger i utlendingslovgivningen skal ikke bare gjøre det mindre attraktivt å søke asyl i Norge; de skal også gi flyktningene sterkere incitamenter til å bli integrert i samfunnet.

Det siste momentet har for en stor del druknet i den opphetete debatten som har fulgt forslagene, som ble hastig framlagt i romjula og sendt på en kort høring med frist i forrige uke. Når innvandringsminister Listhaug har argumentert for forslagene sine, har mye dreid seg om å hindre nye horder i å ta seg nordover – og hennes egen frykt for en slik situasjonen – mindre om integrering.

Mange av uttalelsene som er sendt inn – godt over 200 i tallet – kritiserer svakheter ved forslagene som Justisdepartementet har utarbeidet. Tunge faginstanser og kompetente interessegrupper stiller tvil ved om alle forslagene er i samsvar med internasjonale avtaler og ivaretar asylsøkernes rettssikkerhet.

Mange av dem som har uttalt seg, blant dem statlige fagetater og KS, stiller seg dessuten tvilende til om integreringen faktisk blir bedre. KS frykter motsatt effekt av noen av forslagene. Det gjelder særlig de skjerpete kravene til familiegjenforening, og at enslige mindreårige kan få midlertidig opphold og bli hjemsendt når de fyller 18 år.

Søknad om familiegjenforening skal forutsette fire års arbeid eller utdanning i Norge. Samtidig foreslås kravet til inntekt skjerpet, fra drøyt 250.000 kroner i årsinntekt i dag til vel 300.000 kroner.

Begge forslagene innebærer at det blir langt vanskeligere for flyktninger å bli gjenforent med familien. Ventetiden kan i realiteten bli mye lenger enn fire år, når man legger all venting til grunn – på behandling av asylsøknaden, på bosetting i en kommune og på behandling av søknaden om familiegjenforening – hvis altså man innfrir kravene. Deretter ny ventetid før familien kommer til Norge. Total kan dette kan bety både seks og sju års venting.

Mye av dette kan den enkelte flyktning ikke påvirke. Samtidig kan daglige bekymringer for familien der ute være en belastning som gjør integreringen tyngre.

Det er også usikkert om virkningen blir færre nye asylsøkere og færre søknader om familiegjenforening, noe flere av høringsinstansene påpeker. Det kan like gjerne bety at flere legger ut på en farefull flukt med hele familien, i stedet for at en forelder reiser i forveien, slik mange gjør i dag.

Også det skjerpete inntektskravet kan bidra til familier forblir splittet. Særlig for uføre, eldre og kvinner kan det bli krevende å innfri.

Mange av høringsinstansene, deriblant KS, er spesielt bekymret for de enslige mindreårige og forslaget om at de skal kunne innvilges midlertidig opphold fram til de er 18 år. Usikkerheten om framtida vil gjøre livet enda vanskeligere for en gruppe som fra før har store utfordringer, påpekes det.

Departementet begrunner innstrammingen med «ankerbarnteorien», at barn blir brukt av familier som ønsker økt velstand. Flere av høringsinstansene stiller tvil ved dette, og mener departementet trekker forsking på feltet for langt. SSB viser i sin høringsuttalelse til at få enslige mindreårige i perioden 1996 til 2005 fikk sine foreldre til Norge – i snitt bare 4 prosent av dem som kom i perioden.

Om integrering er lite vektlagt nå, kommer spørsmålet med full styrke senere i år. Da skal integreringsminister Listhaug levere en melding til Stortinget om hvordan integreringen av nyankomne kan forbedres. All fornuft tilsier at to sakene burde ses i sammenheng, slik at summen blir best mulig integrering av dem som faktisk skal bli i Norge.