Ikke gi seniorene fri

Seniordag, «seniluke» eller kortere arbeidsdag. 100 prosent lønn for 80 prosent arbeid. Slik er ofte seniorpolitikken i kommunene. De fleste tror det er dette som må til for å få generasjonen 62 pluss til å jobbe flere år. Men slike ordninger er dyre, og når tøffere tider kommer, og budsjettene kuttes, står ofte ordningen for fall. Flere kommuner har redusert rause seniorordninger, og flere vurderer å gjøre det fordi det blir for dyrt. KS la i forrige uke ut en Econ Pöyry rapport om seniorpolitikk i kommunene, og inviterte til debatt.

Utgangspunktet for rapporten og fokuset på seniorpolitikk er at vi vil mangle arbeidskraft de neste årene, særlig i omsorgssektoren. I dag slutter mange i omsorgssektoren før 67 år via uførepensjon. I andre sektorer som for eksempel skolen, forsvinner folk når de kan ta ut AFP. De store etterkrigskullene pensjonerer seg, og ut forsvinner også mye kompetanse. Etter omleggingen av pensjonsordningen som gjør at man både kan ta ut pensjon og jobbe ved siden av, ligger det til rette for å lokke seniorer til fortsatt arbeidsinnsats.

For kommuner som bærer mye av kostnadene ved AFP-ordningen selv, er det ekstra viktig å få de friske eldste til å bli så lenge som mulig. Derfor har 90 prosent av kommunene en eller annen form for seniorpolitikk. Den vanligste er å tilrettelegge arbeidet slik at belastningen blir minst mulig. Mens ganske mange gir redusert arbeidstid og økonomisk kompensasjon.

Undersøkelsen viser også at mange kommuner ikke har regnet på om det lønner seg med seniorpolitiske tiltak. Noen kommuner som er med i KLPs utjevningsordning tror ikke kommunen tjener økonomisk på seniorpolitikken. Men økonomisk vinning er heller ikke alltid hovedmotivet for å drive seniorpolitikk. Det viktigste er å ha nok folk til oppgavene som skal løses.  

Da rapporten ble lagt fram, var direktør for Seniorpolitisk senter, Kari Østerud til stede for å kommentere funnene. Hun synes det var et paradoks at man brukte fravær av arbeid og mer fritid for å fremme fortsatt arbeidsinnsats. Ofte gir seniorenes fridager problemer for kollegaene. Det blir vanskelig å få turnuser til å gå opp, og møter der senioren skal bidra med sin kompetanse, må skyves på.  

Både Østerud og andre var inn på at en del seniortiltak ble tilbudt ansatte som hadde blitt uansett. Men når de først fikk tilbud om en fridag eller en bonusordning, så takket de selvfølgelig ja. Mens tiltakene overhodet ikke får folk som har bestemt seg for å gå av, til å bli. Særlig gjelder dette gifte og samboende kvinner med en mann som allerede har gått av pensjon. Disse er vanskelige å lokke til fortsatt innsats med generelle ordninger.

Østerud mente kommunen burde begynne med å diskutere følgende grunnleggende spørsmål: Hva er god seniorpolitikk? De bør også spørre de ansatte hva som skal til for at de blir lenger, og tilpasse tiltakende individuelt. For noen kan fri hver fredag være det som skal til, men for veldig mange er det fortsatt interessante arbeidsoppgaver og en følelse av å være ønsket på arbeidsplassen som gir arbeidslyst. Rett og slett god personalpolitikk.

Førstelinjelederne er viktige i dette arbeidet, og seniorpolitikk må være en del av deres opplæring, mente Østerud. For hvis nærmeste overordnede har en «jøss, er du her ennå»-holdning, er veien til AFP kort.