Heia Toten!

Kommunene bruker mer penger og folk på pleie og omsorg enn noe annet. Likevel er det pleie- og omsorgsbudsjettet som sprekker oftest og mest.

Når kassa er tom, er det også her det er mest å spare og flest å si opp. I alle fall til sykefraværet stiger og helgevaktene igjen skal fylles. Ingen sektor er heller vanskeligere å styre.

Samtidig er det ingen andre tjenester innbyggerne – og politikerne – har sterkere meninger om. Det vet vi i mediene. Går høstens valgkamp tregt, er det bare å vise fram en skjelvende 90-åring uten sykehjemsplass.

Straks vil rikspolitikerne overgå hverandre i løfter om nye sykehjemsplasser. Er vi heldige, får vi også en ideologisk diskusjon om hvem som bør drive dem. Men om bestemor faktisk vil – og bør – på sykehjem, blir neppe tema.

Lett er det heller ikke å si imot utslitte pårørende, som trygler kommunen om å overta hele ansvaret. Da er det trolig også for sent å prøve andre løsninger.

Men eldreomsorg skal og bør være mer enn sykehjem. Den rådende ideologien – fra Verdens helseorganisasjon til norske kommuner – er at tjenestene skal gis på Laveste Effektive Omsorgs-Nivå. Det såkalte LEON-prinsippet innebærer at alt forebyggende og helsefremmende arbeid bør foregå i så nær tilknytning til hjemmet som mulig. Man skal utnytte de mulighetene som finnes i nærmiljø og sosiale nettverk – inkludert brukerens egne ressurser.

Hjelpetrengende skal få hjelp til det de trenger hjelp til, men ikke mer. Målet er å stimulere dem til å være mest mulig selvhjulpne lengst mulig. Det er billigst for kommunen. Men det antas også å være det beste for de eldre selv.

Derfor må kommunene ha et mangfold av tjenester, slik at tilbudet til hver enkelt kan gis på rett nivå i den såkalte omsorgstrappen. Langtidsplass på sykehjem skal være det øverste av en lang rekke trinn.

Som det framgår av temasaken i denne avisen, er det likevel enorme variasjoner i hvordan kommunene innretter sin eldreomsorg. Mens noen bygger en finstemt trapp med mange trinn, er sykehjem fortsatt bærebjelken i tilbudet mange steder.

Når kommunene spør konsulenter hvorfor omsorgsbudsjettet sprekker, er svaret nesten alltid det samme: Noen trinn i omsorgstrappen mangler, noen er for små, andre for store. Når brukerne ikke får rett hjelp, søker de mer hjelp. Derfor kan sykehjemskøen bli lengst der sykehjemsdekningen er størst.

Vestre Toten er en av få kommuner som har våget å bygge en omsorgstrapp som ikke leder inn, men vekk fra sykehjem, også for de mest pleietrengende. Totningene har tatt konsekvensen av det de ser: At sykehjemsbeboere fort mister livsgnisten. Og at like pleietrengende eldre bevarer livsmot og vilje lenger i omsorgsboliger. Her får de like mye hjelp, men også plass til privatliv. Samtidig tar staten en større del av regningen. Kommunene får mer forutsigbare inntekter uten at brukerne blir flådd.

Det som passer i Vestre Toten, passer ikke nødvendigvis andre steder. Men det er vanskelig å se hvorfor mange kommuner – inkludert storbyene – fortsatt satser tungt og ensidig på sykehjem.

Forskere i NOVA tror det skyldes tradisjon og ideologi. Jeg tror omsorgssjefer og lokalpolitikere higer etter kunnskap. Men hva som er god eldreomsorg, og hvordan den bør organiseres, vet vi lite om. Inntil forskerne kan svare på det, må vi nøye oss med gode eksempler. Som det fra Vestre Toten.