Forskjellen mellom Kommune-Norge og Olav Thon: Haukeblikk

Kommune-Norge forvalter mange av sine verdier gjennom et konglomerat av selskaper; 2.368 for å være helt presis.

Når Kommune-Norge skiller ut deler av virksomheten i selskaper, skjer det antakelig som regel i en tro på at dette er til fellesskapets beste. Kommunen flytter verdiene, oppretter nye selskaper, utpeker styremedlemmer og stiller deretter bare på generalforsamling – kanskje i form av at ordføreren møter selskapets styreleder.

Er haukeblikket til stede?

Slik har på mange måter også Olav Thon bygd opp sin selskapsstruktur. Eiendomskongen ville ikke finne på å gi fra seg styringen av den grunn. Har kommunenes representanter Thons “haukeblikk” med seg på møtene? Det finnes sikkert gode eksempler på det. Men historien er dessverre også full av eksempler på det motsatte. Ta for eksempel vannverksskandalen på Romerike. Unibussaken. Undervisningsbygg i Oslo. Underslaget i Hadeland og Ringerike bredbånd.

Etter slike saker, der fellesskapet er blitt bedratt for millioner, er det er lett å være etterpåklok. Det er lett å skyte på styrer og stell, som burde hatt bedre kontroll. Men hva med eieren og eierens kontroll? Her nærmer vi oss forskjellene mellom Olav Thon og Kommune-Norge, både hva gjelder liv og lære.

Hvis Thon har den minste mistanke om at noe er galt i ett av konsernets underselskaper og ber om innsyn og all informasjon, får han det. Slik er det ikke i Kommune-Norge. Som jeg nylig skrev om i en nyhetsartikkel, gjennomføres drøyt 200 selskapskontroller i året, mens det altså er over 2.000 kommunalt eide selskaper i Norge. Noen kontroller kan riktignok handle om flere selskaper, men det kan altså gå mange år mellom hver gang et selskap blir kontrollert.

Vilje er ikke alltid nok

De fleste kontrollutvalg tar oppdraget på alvor. Rundt 6 prosent har latt være å følge opp kontrollutvalgsforskriftens krav om at det skal lages en plan for selskapskontroll, ifølge en fersk rapport som Deloitte har skrevet på oppdrag fra Kommunaldepartementet.

Men vilje er altså ikke nok. Dersom bare én av aksjonærene i kommunens selskap er private, mister kontrollutvalget sin innsynsrett. Det kan ha vært redningen for kontrollutvalgslederen i Gran kommune, da han ønsket innsyn i en granskingsrapport som omtalte underslaget i Hadeland og Ringerike bredbånd. Ifølge utvalgslederen, måtte han yte en ekstra innsats ovenfor selskapsledelsen, før han i det hele tatt fikk innsyn.

Men hadde kommunen solgt én lusen aksje til utenforstående, kunne selskapet altså ha nektet kontrollutvalget innsyn. Og i de tilfellene der deler av kommunens drift som sådan er satt ut til private, er oppfølgingen av kommunens interesser et rent kontraktsmessig anliggende.

Det ser vi i Oslo, hvor folkevalgte en gang ikke kan følge opp kontrakten fordi de nektes innsyn også i den. Mens Ivar Johansen (SV) vil ha faktaopplysninger om hvor mange fagpersoner som er på vakt ved byens sykehjem, ønsker ikke de private leverandørene å fortelle det. Forretningshemmeligheter, kaller de det. Og får støtte fra et nær sagt samlet bystyre.

Deloitte tar på flere områder til orde for at reglene og rammeverket for kontrollutvalgets virksomhet bør finjusteres. Behovet for dét, er det ikke vanskelig å være enig i. Her er det bare å håpe at også kontrollutvalgene selv vil bidra til å drive debatten om egne vilkår for kontroll og innsyn framover.

For det må da finnes en grense for hvor langt kommunene kan gå i å redusere politikeres og innbyggeres demokratiske rettigheter?