Kommentar

En seier for demokrati i praksis
Så lenge vi har åpenhet og demokrati, er det ikke farlig at politikere fremmer dårlige forslag. Det er mye verre når de vedtas i det skjulte.
Tiggeforbudet ble raskt plukket fra hverandre fordi det ikke tålte et skarpt søkelys.
Et elendig utformet forbud mot tigging ble trukket torsdag sist uke, etter at den offentlige debatten rev det i filler. Akkurat slik det offentlige ordskiftet skal fungere: Noen la fram et forslag om en endring i demokratiet, og det ble raskt plukket fra hverandre fordi det ikke tålte et skarpt søkelys.
Ikke minst var det enkelt å harselere med noen av formuleringene i høringsnotatet, som rett og slett var helt elendig formulert. Jeg kommenterte på den store kontrollutvalgskonferansen sist uke at forslaget rett og slett var en skam – for norskopplæringen:
“Vilkåret «ber» retter seg mot både det å be uttrykkelig og det å be på andre måter, som for eksempel å rette en hånd eller en pengebeholder, som for eksempel en kopp, boks eller hatt mot en person, sitte eller stå stille med en pengebeholder eller sitte, stå eller gå med et skriv hvor innholdet går ut på å be tilfeldige personer om penger eller andre midler. Opplagte omgåelsestilfeller vil også rammes av bestemmelsen”, heter det i høringsnotatet.
Det er skrevet så dårlig at man kunne mistenke forslagsstillerne for å håpe at det ble vraket.
Selv var jeg litt undrende til om forslagsstillerne virkelig mente det skulle være lov å gå med en pengebeholder, men ikke med et skriv – siden de jo bare omtalte en sittende eller stående tigger med pengebeholder i hånda. Et opplagt omgåelsestilfelle, kanskje.
Men det er viktig å forsvare politikere som legger fram dumme forslag. Det må være lov, på samme måte som det må være greit å stille dumme spørsmål. En stor fordel ved vår sterke og gode styreform, demokratiet, er jo det offentlige ordskiftet. Der kan alle vektige argumenter bli hørt. Det skjedde i tiggesaken, og forslaget ble trukket. At mange ikke liker tiggere og folk fra andre deler av verden, er ikke god nok grunn til å forby tigging.
I en annen sak som har skapt mye kritikk mot justisministeren, utsendelsen av barn som har bodd lenge i landet, var problemet det motsatte: Ordrene ble sendt – om ikke direkte i hemmelighet – så i alle fall langt fra det offentliges søkelys og arena for debatt. Først da Bergens Tidende begynte å grave i saken, fikk den så mye oppmerksomhet at det var mulig med et offentlig ordskifte.
Her er vi ved kjernen av hvorfor vi alle må jobbe for å sikre demokratiet og lokaldemokratiet hver eneste dag. Demokratiet fordrer nemlig at ideer og forslag blir lagt fram i offentligheten, diskutert og vurdert. Noen forslag forkastes, andre samler så stor oppslutning at de kan vedtas og bli offisiell politikk.
I et demokrati er det innbyggerne som eier fellesskapets verdier. De folkevalgte er utsendte representanter som for en kort tid skal forvalte verdiene, før de erstattes av nye representanter. Da er det viktig at de folkevalgte ikke får anledning til å drive med sitt i det skjulte, men opptrer på den offentlige arenaen – hele tiden.
Nå som vi har et kommunelovutvalg i arbeid, er det også viktig at medlemmene der tar til seg kjernen i det budskapet. Fristelsen til å sikre folkevalgtes egen makt må bekjempes – særlig i lovverket. En ny kommunelov bør derfor ta som utgangspunkt at makt korrumperer. Enhver anledning til å unndra seg demokratiske spilleregler vil bli brukt. Ikke alltid og ikke av alle – men noen ganger, av noen.
Ett eksempel på hvordan noen svikter på det helt grunnleggende, er reportasjeserien Stavanger Aftenblad kjørte i fjor høst. I helgen fikk redaksjonen en lokal journalistpris for arbeidet som dokumenterte at over 100 kommuner fortsatt bryter møtereglene i kommuneloven.
I noen kommuner har vi helt sikkert i praksis et oligarki – et fåmannsvelde, som jo er en veldig attraktiv styreform for de få menn som sitter med den reelle makten. Men vi som alle er eierne av de offentlige institusjonene må sammen sørge for at fåmannsveldet ikke blir en realitet.
Da er den offentlige arena og debatten i lokalavisspaltene, tv-sendingene på nettavisa og diskusjonene i rikspressen helt avgjørende. Det er her demokratiet utspiller seg i praksis. Derfor trenger vi rom for de dumme løsninger i ordskiftet, slik at vi kan bli enige om at de ikke egner seg som vedtak.