Bærum og Bykle i samme båt

Regjeringen kompenserer kommunene for deler av skattesvikten som har kommet i fjor og så langt i år. Verken KS eller regjeringen ønsker å knytte kompensasjonen på til sammen 1,1 milliarder kroner i år direkte til skattesvikten, men ingen er i tvil om hvordan dette henger sammen.

Til vanlig er det lite som forener kommunen med de rikeste innbyggerne (Bærum) og den rikeste kommunen (Bykle) – men i det nye «rammetilskuddet» er de begge vinnere.

Jeg må bruke anførselstegn, for det er ikke noe ekstra rammetilskudd regjeringen gir kommunene, selv om det framstilles slik. Pengene er ren kompensasjon for skattesvikt – noe som understrekes av kriteriene: Kommunene som har størst skattesvikt, får mest.

Skattesvikten er omfattende og langvarig. Derfor kan det godt være riktig å kompensere en del av den. Spørsmålet blir alltid hvordan. Tradisjonelt har det hovedsakelig vært gjort på en av to måter: Enten ved å øke innbyggertilskuddet eller ved å justere skattøren.

Når nå Solberg-regjeringen bruker en annerledes måte å fordele pengene på, er det delvis nybrottsarbeid, men ikke uten sidestykke. Øremerking og refusjon er kjente ting i kommuneøkonomien. Det har imidlertid dårlig klang i de fleste ordførerører.

Viktigere enn hva vi skal kalle den nye metoden å fordele penger på, er effekten av den. Her er det ingen tvil: Skal du nyte godt av fordelingen, gjelder det å være rik etter norsk kommunestandard. De 84 kommunene med høyest skatteinntekter i fjor får halvparten av kompensasjonen. Det utgjør ganske nøyaktig 20 prosent av Kommune-Norge. Resten blir tapere i den forstand at forskjellen mellom egen og andres økonomi øker.

Under den rødgrønne regjeringen ble nærmest alle påplussinger gitt via rammetilskuddet. Kommuner med lave egne inntekter var fornøyde, men systemet var lite dynamisk. Slik sett er det for mange positivt at dagens regjering prøver å løse kabalen på en annen måte.

En utfordring et nytt inntektssystem må håndtere, er de enorme økonomiske forskjellene i Kommune-Norge. I dag prøver kommunene selv å løse dette ved å innføre og øke eiendomsskatten, det mest effektive tiltaket i fjor for å unngå store økonomiske problemer.

Politiske skiller gjør at dette like gjerne kan sies å øke forskjellene – mellom for eksempel borgerlig styrte Vestfold-kommuner som nærmest insisterer på å forbli fattige, og bedre skodde kommuner som kombinerer noe høyere skatteinntekter med eiendomsskatt og dermed får en langt større buffer enn Stortinget har tildelt dem.

Hvordan kan regjeringens nye metode videreutvikles og bli enda bedre? Metoden som nå er brukt, belønner de som gjorde det bra i fjor. Å heve skattøren noen hundredeler i stedet for å gi en fast kompensasjon til alle ville vært mer fleksibelt og belønnet kommuner hvor det faktisk går bra i år i stedet. Det ville også økt skatten som andel av de totale inntektene, et standpunkt den forrige borgerlige regjeringen sto sterkt på. Årets ekstratilskudd gjør derimot systemet enda litt mindre oversiktlig.