Amputert reform

Målene for samhandlingsreformen har det vært stor oppslutning om siden de ble lansert av daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap). Alle synes enige om at veksten i sykehusutgiftene er for høye. At vi i større grad må forebygge framfor å reparere, og at det er billigere for samfunnet – og bedre for pasientene – å få mer av helsehjelpen i kommunen, i eller nær hjemmet.

At vi måtte få mer helhetlige pasientforløp og bedre koordinering av tjenestene mellom helseforetak og kommuner, var alle også enige om. Vi var lei å høre om hjelpetrengende eldre som ble sendt hjem fra sykehus med drosje uten at noen tok imot.

Men virkemidlene ble det aldri enighet om. Reformen hang i en tynn, rødgrønn tråd, slik den ble iverksatt fra 2012. Resultatet kjenner vi. Reformens hovedgrep ble avviklet av Solberg-regjeringen etter bare tre år.

Ordningen gikk ut på at kommunene betalte 20 prosent av innbyggernes sykehusbehandling. Det skulle lønne seg for dem å bedre folkehelsen, gripe tidligere inn i sykdomsforløp og behandle flere pasienter selv. Om det var derfor kommunene tok fatt med stor entusiasme, etablerte frisklivssentraler og ansatte ergoterapeuter, vet vi ikke. Ordningen ble avviklet før forskerne rakk å evaluere den.

– Uklokt, hevdet leder av KS’ rådmannsutvalg Tor Arne Gangsø under den nasjonale helsekonferansen i Oslo sist uke. Også samhandlingsdirektør Tor Åm ved St. Olavs Hospital i Trondheim beklaget at reformens hovedgrep ble fjernet uten å bli erstattet av noe nytt. Ordningen fikk lokalpolitikere og rådmenn til å studere innbyggernes forbruk av sykehustjenester. Det ga diskusjonene om folkehelse en helt annen trøkk, ifølge Åm.

Men helseminister Bent Høie (H) angrer ikke. Ifølge ham virket ordningen mot sin hensikt. Noen måtte kutte i egne tilbud for å klare sykehusregningen. Dessuten skal sykehusene behandle flere for hvert år. Kommunenes regning ville øke uten økte overføringer. Løftet om fullfinansiering, gjaldt bare ved reformstart, ifølge Høie.

Hva er så igjen av reformen?

• Kommuner og helseforetak har skrevet avtaler om hvordan de skal samhandle om pasientene, blant annet om utskrivninger. De har begynt å snakke sammen.

• Betalingsplikten for utskrivningsklare pasienter virker etter hovedhensikten: Pasientene overføres raskere fra sykehus til kommunale tilbud. Ifølge Riksrevisjonen får kommunene sykere pasienter uten å ha nok kompetanse og kapasitet. «Unyansert», svarte KS, helseministeren og en rekke fagfolk på helsekonferansen. Kommunene har ansatt mange flere leger, sykepleiere og andre fagfolk siden 2011. Interkommunale tilbud, korttidsplasser og hjemmetjenester er bygd ut.

• Kommunene har fått døgntilbud om øyeblikkelig hjelp. Plassene brukes av eldre, som får et bedre alternativ enn sykehus. Men belegget er lavt og prisen høy.

Har så pasientene fått mer helhetlige tjenester? Selv har jeg vært pårørende ved mange overganger mellom sykehus og en mellomstor kommune det siste året. Min erfaring er at samarbeidet om utskrivninger fungerer godt: Sykehuset varsler kommunen alt ved innleggelse, og skriver ikke ut før kommunen er klar til å ta imot. Min erfaring er også at pasient og pårørende blir spurt til råds, og at kommunen evner å ta vare på hele mennesket.

Reformen har fått en brukbar start, men det er langt igjen, var omkvedet på konferansen sist uke. Målene står ved lag og videreføres i meldingen om primærhelsetjenesten, forsikret Høie. Helseministeren har ikke avlyst reformen, men forsøker å fylle den med nytt innhold.

Fra neste år skal reformens virkemidler også fullt ut gjelde for ruspasienter og psykisk syke. Det er på tide. Det gir også nye utfordringer og oppmerksomhet om selve reformen. Kanskje blåser det også liv i debatten den startet med: Hvordan skaper vi bærekraftige helsetjenester for framtiden.