Ytringsfrihetens trange kår

Det var en kronikk om det kommende kulturhuset og prioriteringen som lå bak det å satse ufattelige 717 millioner kroner på et kulturhus i en kommunene samtidig hadde – og har – en ytterst svak økonomi.

Ikke siden 2010 har kommunen vært i stand til å gi skolebarna det minimum av ressurser Stortinget har bestemt de skal ha. Samtidig har økonomien vært mer enn utfordrende også for barnehagene, omsorgssektoren og øvrig virksomhet i kommunen.

Nå skal vi få betale avdrag på dette kulturhuset de neste 50 årene!

Det var disse prioriteringene jeg satte søkelyset på og ønsket en debatt rundt. Debatt ble det overhodet ikke. I stedet startet en politisk og administrativ samrøre, og spill på et plan som definitivt ikke er omfattet av ytringsfriheten, og som etter min mening ikke hører hjemme i demokratiske Stjørdal.

I ettertid er det lett å se at jeg nok kunne ha sluppet unna med å ha ment noe om det meste på den tida – bare ikke kulturhuset. Det var liktornen, verkefingeren og akilleshælen på en gang.

Den gang ble det sagt fra sikre kilder at saken avstedkom «betydelig politisk støy», og det resulterte i at jeg fikk en skriftlig advarsel fra rådmannen for det som sto i kronikken.

Saken fikk bred omtale både lokalt og nasjonalt, og er blitt en eksempelsak for å vise hvordan det står til med ytringsfriheten i Kommune-Norge, og er også blitt et stjerneeksempel på hvordan personalpolitikk ikke skal drives.

Ryddet ut av verden?

Etter mye press ble advarselen trukket tilbake. Slik sett skulle det da være grunn til å tro at alt var ryddet ut av verden, og at ansatte i kommunen faktisk kunne være bidragsytere i den offentlige debatten. Så enkelt har det imidlertid ikke vært.

Da ny ordfører ble satt inn i 2013, gikk det ikke lenge før det ble sagt fra sikre kilder at også han ba rådmannen stoppe mine innlegg i mediene. Denne gangen skal rådmannen ha sagt nei. Ordfører Ivar Vigdenes (Sp) skrev da senere et brev til meg som ble gjengitt i Stjørdalens Blad. Det samme ble mitt svarbrev til ordføreren.

Lederen i levekårskomiteen, Ola Morten Teigen (Frp), var høsten 2012 også ivrig i mediene med ulike karakteristikker av meg, som at jeg var «illojal», «langt på vei uredelig», «blandet roller», at jeg «villedet leserne» og «ikke var sannferdig i mine ytringer».

Teigen var imidlertid tydelig på at personalansvaret ligger hos rådmannen, men har likevel tatt seg friheten til å delta i debatter om meg som kommuneansatt og gi karakteristikker av meg.

Det er i lys av dette politisk–administrative samrøret at det blir vanskelig å forholde seg til at politiske ledelse med ordføreren i spissen gang på gang stikker av fra alt ansvar i saken, og skyver rådmannen foran seg.

Har man lært noe?

Har det overhodet skjedd læring, etter tilbaketoget rundt den skriftlige advarselen høsten 2012?

Det er grunn til å spørre om det, etter det som skjedde da spørsmålet om ansattes ytringsfrihet ble tatt opp i kommunestyret 26. mars i år.

Da hadde saken blusset opp igjen. Det skjedde etter Aftenpostens oppslag om rektorers manglende muligheter for å ytre seg om forhold i skolen, og etter at jeg på ny var blitt kalt inn til møte med min etatssjef.

På møtet med etatssjefen fikk jeg beskjed om å forhåndsklarere offentlige ytringer med henne. Eller som det heter i hennes referat: «Det forventes at han går tjenestevei og informerer om de virkemidler han ønsker å ta i bruk».

I kommunestyret 26. mars fremmet Joar Håve (Ap) følgende spørsmål:

«Er det praksis i Stjørdal kommune at overordnete skal ha ansattes ytringer til gjennomlesing før de framsettes? Og, er det vanlig at ordføreren i kraft av sin posisjon skriver brev til ansatte som ytrer seg kritisk til politiske prioriteringer? Skal ikke slike brev journalføres for offentlig innsyn?»

Ordføreren valgte å skyve ansvaret for å svare over på rådmannen, som benyttet anledningen til å legge fram ei sjupunkts liste der han både friskmeldte skoleøkonomien og ytringsfriheten for ansatte på én gang. En utrolig prestasjon ut fra spørsmålet som ble stilt, og også ut fra den kjennskap jeg har til begge temaer.

At rådmannen friskmelder skoleøkonomien uten annen begrunnelse enn at «kommunen ikke har fått noen anmerkning fra tilsynsmyndighet på at kommunen driver ulovlig», er mildt sagt oppsiktsvekkende. Det er faktisk ikke tilsynsmyndighetenes ansvar at kommunen drives lovlig, det er det kommunen selv som har. Når det er sagt, har heller ikke Fylkesmannen som tilsynsmyndighet de verktøy som skal til for å avdekke de manglende ressursene fullt ut.

At han viser til at kommunen ikke driver sensur av det ansatte skriver, skulle for så vidt bare mangle. Sensur i Norge ble så vidt jeg vet avskaffet ved naziregimets fall i 1945.

Ord alene ikke godt nok

Rådmannen presiserte i sitt innlegg at jeg har gått tjenestevei i mitt arbeid, men når etatssjefen i møtereferatet krever at «det forventes at han går tjenestevei og informerer om de virkemidler han ønsker å ta i bruk», så kan hver og en kan kjenne på om dette er å ivareta ytringsfriheten på en god måte.

At han selv friskmelder sin og kommunens aktivitet på dette området, kjennes ikke betryggende. Det kommer sjelden noe godt ut av å friskmelde seg selv, i hvert fall ikke uten faglig belegg. Ord alene er ikke nok. Alt dette må vises i praktisk handling over tid før det blir troverdig.

Dette er i utgangspunktet en sak som aldri skulle vært en sak, om ytringsfriheten i Stjørdal kommune var slik rådmannen ga inntrykk av i kommunestyret 26. mars.

Men nettopp det at rådmannen sier det han sier – at det ikke er sensur i kommunen – viser meg at ledelsen fortsatt ikke forstår at det er alle de andre virkemidlene som er brukt i saken som er med og undergraver ytringsfriheten.

Når summen av alle disse små og store angrepene og stikkene blir stor nok, skjer ofte det som den franske presidenten François Holland sa i et intervju: «Når den enkelte av oss av ulike grunner slutter å gi uttrykk for det vi mener, forandrer samfunnet seg». Da har kanskje de som angriper ytringsfriheten, fått det som de vil.

For angrepene på ytringsfriheten er i stor grad betinget av frykt hos angriperen. Frykt for å miste makt, frykt for å miste anseelse – i verste fall frykt for å bli avslørt.

Så lenge dette er med på å prege oss, går ikke samfunnsdebatten fritt og åpent, og dermed er ikke de demokratiske rettighetene i samfunnet ivaretatt.

Handler om ukultur

Det er lov å feile, men når feil gjentas om og om igjen på ulike måter – som her – handler det ikke om feil lenger, men om kultur.

Å rydde opp i slike uføre krever ledelse. De store lederne står fram i motgangstider. Det er da man får se hva de er gode for. Det er de lederne vi trenger, det er de lederne barna våre også trenger – og det er de som tør å slippe til de frie ytringene som demokratiet vårt er tuftet på!