Visjoner for handlekraftige regioner

Noen innlegg bærer preg av at man ønsker mest mulig ro og status quo om disse spørsmålene. Andre innlegg legger vekt på at man ønsker mer makt til egen gruppe, og mindre til andre.

I det følgende skisseres noen langsiktige perspektiver som tar utgangspunkt i debatten i andre land. Det er farlig å tro at vi kan overføre tendenser i utvalgte andre land til vår situasjon. Likevel er det spennende hvis vi et øyeblikk kan se for oss situasjonen i vårt land 20 år framover.

Noen hovedtrekk er blant annet:

Mer politisk makt er flyttet til større regioner og større kommuner. Det pågår forsøk med å omdanne Norge til en føderal stat, hvor regioner og kommuner sammen finner ut hvor mye skatt og avgifter som skal tas fra borgerne.

Det er laget mer vekt på samarbeidsavtaler mellom de tre politiske nivåene. I den byråkratiske språkbruken tales det om flernivåforvaltning. Alle nivåene har sine plandokumenter som gir holdepunkter for drøftingen og prioriteringen av oppgaver. En hierarkisk og autoritær styremåte er erstattet av dialog og samråd. Alle politiske nivåer har derfor eierskap til et felles plandokument. De konkrete oppgavene som bli utført i hver region varierer fra region til region. Dette gir variasjon og gode muligheter for læring på tvers av regionene.

Administrasjons- og forvaltningsfolk har kommet inn i et tettere samarbeid med politikerne. Dette krever samordning, og det er blitt nødvendig å omdanne fylkesmannsembetene til ressurssentre for organisasjonsutvikling og lederskap.

Det har blitt aktuelt å få til tettere samarbeidsavtaler mellom organisasjonene i arbeidslivet og de tre folkevalgte nivåene. Også det sivile samfunnet har blitt «oppdaget». De frivillige organisasjonene er blitt tilretteleggere for at innbyggerne og klientene kan få en mer aktiv deltaking i lokalsamfunnene. Regionnivået har fått et hovedansvar for å sette i gang de breie samtalene med folk i lokalsamfunnene - brukere, borgere - og med de nasjonale og overnasjonale representantene.

Politikerne har en hovedoppgave med å stille krav til administrasjonen om bedre tilbakemelding av ressursbruk, og om hva som må endres for å oppnå målene bedre. Læring på tvers av regiongrenser og på tvers av land har derfor kommet i fokus.

Politikernes fremste oppgave er likevel å holde demokratiet levende. Det er blitt en særlig viktig oppgave å finne demokratiformer som appellerer til grupper som føler seg fremmede i dagens demokratiske debatt. Det er derfor blitt nødvendig å se de fireårige valgene i nær sammenheng med folks deltaking i lokalsamfunn og nærmiljø. Folks deltaking i foreningsliv, i yrker og gjennom bruk av interaktiv teknologi preger bildet. Et deltakende demokrati har derfor kommet til å supplere det representative demokratiet.