Når språket blir et hinder for samarbeid

Hovedavtalen omtales ofte som «arbeidslivets grunnlov» i kommunal sektor. Den skal være det felles fundamentet for samarbeid og medbestemmelse mellom arbeidsgiver og tillitsvalgte. Men hva skjer når selve grunnlaget for samarbeidet er uklart formulert?

Som hovedtillitsvalgt har jeg lenge kjent på hvordan språket i avtaler påvirker dialog, tillit og forståelse. Denne erfaringen motiverte meg til å skrive bacheloroppgave om formålsparagrafen i Hovedavtalen.

Gjennom en retorisk og klarspråklig analyse har jeg avdekket flere svakheter som bør bekymre både arbeidsgivere, fagforeninger og beslutningstakere.

Ett av de mest slående funnene i analysen er at ordet tillit, som alle er enige om er en forutsetning for velfungerende partssamarbeid, ikke er nevnt i formålsparagrafen eller noen av de andre paragrafene i avtalen.

Dette er oppsiktsvekkende. Dokumentet benytter store ord som «bærekraftig», «serviceinnstilt» og «omstillingsdyktig», men uten å forklare eller antyde hva dette betyr i praksis. Dermed overlates tolkningen til de lokale partene og ofte til arbeidsgivers definisjonsmakt.

I praksis svekker dette både forutsigbarheten og likeverdet mellom partene. Teksten fremstår som lite tilgjengelig for dem den er ment for, nemlig vanlige ledere og arbeidstakere uten juridisk bakgrunn.

Når begreper ikke forklares, og når struktur- og setningsoppbygging skaper uklarhet, blir det krevende å forstå hva som er mål, visjon, moralsk appell, metode og plikter i formålsparagrafen. Det er krevende å skille mellom hva som er bindende, og hva som uttrykker idealer.

Dette utfordrer tekstens klarhet og kan svekke dens funksjon som styringsverktøy. Dette kan gjøre avtalen vanskelig å bruke som verktøy for medbestemmelse i praksis.

Språkloven § 9 pålegger nå offentlige virksomheter å bruke klart og målgruppetilpasset språk. Det handler ikke bare om stil eller tone, men om rettssikkerhet, effektivitet og demokrati.

Utydelige avtaler kan føre til uenighet, konflikt og ulik praksis – alt det Hovedavtalen er ment å forhindre. Språket skal ikke bare speile verdiene våre, men det skal gjøre dem mulige å følge opp.

Når formålsparagrafen bruker begreper som alle kan tolke ulikt, åpner det for asymmetrisk makt. Når tillit forblir underforstått, tolkes det ofte inn på ulikt vis, og da kan det være den med mest autoritet som setter rammene for hva det skal bety.

Vi må våge å ta språket på alvor. Klarspråk og retorisk bevissthet er ikke pynt i kanten. Det er selve kjernen i fungerende partssamarbeid. Derfor bør Hovedavtalens formålsparagraf revideres med tanke på tydelighet, struktur og faktisk styringsevne.

Det er mulig å skrive avtaler som både inspirerer og gir tydelig retning og som legger til rette for reell medbestemmelse. For når ordene ikke virker, virker heller ikke samarbeidet.

Helliesen har skrevet denne artikkelen som privatperson, med bakgrunn i egen bacheloroppgave om Hovedavtalens formålsparagraf for kommunal sektor.