Vi trenger FNs barnekonvensjon også i verdens rikeste land

Allerede i 1981 opprettet Norge, som det første land i verden, et eget ombud for barn. Norge ratifiserte FNs barnekonvensjon i 1991, bare to år etter at den var vedtatt i FNs generalforsamling. I 2003 ble den gjort til norsk lov.

FNs barnekonvensjon dekker tre viktige områder: Barn har rett til beskyttelse, livsopphold og til å delta i samfunnet. Den sittende regjeringen tar konvensjonen på alvor. I Soria Moria-erklæringen slår regjeringen fast at den vil sikre og styrke barns rettigheter og aktivt følge opp anbefalingene fra FNs ekspertkomité for barn.

I Norge har vi en omfattende barnerettslig lovgivning. Mange av rettighetene er dekket i norske særlover: Retten til utdanning i opplæringsloven, retten til omsorg i barnevernloven, retten til vern mot vold i straffeloven, retten til helse i helselovgivningen, og retten til å bli hørt er nedfelt i flere aktuelle lover. Plikten til å vurdere barnets beste er også direkte nedfelt i flere aktuelle lover, som barneloven, barnevernloven og den nye utlendingsloven.

Vi har behov for overvåkingsmekanismer som sikrer en helhetlig oppfølging av lovverket, og som sikrer at vi ikke stirrer oss blinde på enkeltområder. Regjeringen har derfor vedtatt å styrke overvåkings- og pådriveransvaret i Barne- og likestillingsdepartementet. Vi ønsker også å tilrettelegge for økt dialog mellom myndighetene og ungdommen, og barneministeren vil opprette et dialogforum med ungdomsrepresentanter.

Kommunene har en nøkkelrolle i realiseringen av FNs barnekonvensjon. De fleste av rettighetene i konvensjonen beror på kommunale tiltak og prioriteringer. Dette gjelder for eksempel retten til helse- og utdanningstilbud, barneomsorgstjenester og spesielle beskyttelsestiltak. Kommunene har også et ansvar når det gjelder generelle rettigheter som ikke-diskriminering, barnets beste og retten til deltakelse og innflytelse.

Kommunene har gjennom flere år utviklet modeller og arbeidsmåter for barn og ungdoms deltakelse. Omkring 340 av landets 431 kommuner har et barne- og ungdomsråd, barn og unges kommunestyre eller lignende organer. I mange fylker er det opprettet ungdommens fylkesting og noen har fylkeselevråd.

Regjeringen er imponert over hva mange kommuner har fått til, men det er fortsatt store variasjoner. Alle kommuner må kjenne til barnekonvensjonen, og de må bruke den aktivt. Barn og unge må gis økonomisk prioritet, og kommunalt ansatte og politikere må lytte til barn og unges synspunkter og ta dem på alvor.

Norge var tidlig ute med å ratifisere FNs barnekonvensjon og implementere den i vårt eget lovverk. Da må konvensjonen også være en viktig premissleverandør for alt arbeid rettet mot barn og unge. Vi ønsker ikke en sovende lov, men en vital lov som etterleves over det ganske land.

Tirsdag feiret vi Barnekonvensjonens 18-års dag. La oss ta den på alvor og sørge for at barn og unges rettigheter sikres over det ganske land. Barn skal delta i samfunnet, samtidig som de sikres beskyttelse, livsopphold, helse og utdanning. Barna er vår viktigste ressurs, og de skal vokse opp som trygge, aktive og gangs borgere i samfunnet.

Skrevet av: Manuela Ramin-Osmundsen