Vi trenger en ny profesjon for å lykkes med IA-avtalen

I et utviklingsarbeid i skoler og barnehager i Aust-Agder har vi sett at fravær kan handle om et utall ulike situasjoner. Vi erfarte at en lærer som opplevde ikke å mestre en elev ble «sykemeldt». Vi så at samlivsbrudd og omsorg for foreldre resulterte i «sykefravær». En lang rekke relasjonelle, familiære og arbeidsplassrelaterte utfordringer ble ofte omskrevet til en diagnose. En stor del av fraværet i norsk arbeidsliv handler ikke primært om medisinske forhold. Når en ungdomsskolelærer ikke mestrer uro i klassen sin så handler det i utgangspunktet ikke om sykdom. Men læreren kan bli syk dersom ikke noe blir gjort.

Tre forutsetninger må være på plass for å løse utfordringene ved fravær. For det første trenger vi et nytt begrepsapparat. Ordet sykefravær forleder oss til å tenke på sykdom, også når fraværet har sammenheng med forhold på jobben eller i privatlivet. Vi har erfart at fravær kan analyseres ut fra fire faktorer, som vi vil kalle Fru-S:

•            F – familie og livsstil. Vi tenker på personens nettverk, omsorg for foreldre eller barn, sykdom i familien, skilsmisse, svangerskap, kosthold, aktivitet, mv.

•            R – relasjoner. Vi inkluderer her ulike sosiale og ledelsesmessige forhold på arbeidsplassen, konflikt, kommunikasjonsvansker, mv.

•            U – underorganisering. Vi tenker her på manglende tilrettelegging på arbeidsplassen, manglende informasjon, uklare forventninger til medarbeiderne, mv.

•            S – sykdom.

Fru-S viser det mangfold av forklaringer som ligger bak fravær. Vi kan sjelden isolere en faktor, ofte vil flere faktorer forsterke hverandre og resultere i fravær.

For det andre må arbeidsplassene kunne analysere situasjonen. Arbeidstakere er ofte oppgitte og har begrenset tro på at det nytter å snakke med arbeidsgiveren. Plagene henger ikke alltid sammen med forhold på arbeidsplassen, og medarbeidere ønsker ikke å ta opp private forhold med sin leder. Vi har erfart at en bedriftshelsetjeneste og arbeidslivstjenesten noen ganger har klart å analysere situasjonen. Oppgitthet hos arbeidstakeren ble snudd til optimisme. Lederen ble tilfreds fordi han/hun har fått hjelp til å takle en uoversiktlig situasjon. Problemet er at bedriftshelsetjenesten og arbeidslivssentrene bare unntaksvis fungerer slik.

For det tredje bør en se etter løsninger i den daglige drift. Dersom en lærer som ikke lenger kan undervise i gymnastikk så må andre overta disse oppgavene. Dette kan bety overtidsarbeid, bruk av vikar eller endringer i timeplanen for flere lærere. Løsningene kan berøre mange. Det er viktig at alle berørte medvirke i arbeidsplanlegging for å finne gode løsninger.

Hva hvis det viser seg at det lærerens fravær har sammenheng med at han har lite nettverk og store forpliktelser overfor sine gamle foreldre? Mange tenker at dette ligger utenfor lederens ansvar. Men disse utfordringen må løses for at han skal komme tilbake i jobb.

For å oppfylle disse tre forutsetningene trenger vi en ny profesjon, som et supplement til legene. De kan gjerne kalles arbeidslivsvitere. Arbeidslivsvitere bør bidra til inkluderende arbeidsplanlegging, der fravær forstås som noe som kan ha sammenheng med forhold i bedriften, personens sosiale forhold eller med sykdom. Den nyeprofesjonen bør aktivt forholde seg til Fru-faktorene, som alle leger i dag omskriver til sykemeldinger. For å lykkes må arbeidsgivere trene seg på å møte hele personen, slik vi har skissert. Da vil arbeidsplassene bli utfordret til å finne løsninger, i samråd med personen selv. Fru-S kan være et nyttig redskap i slike samtaler. Det blir lettere å lete etter muligheter på arbeidsplassen, samtidig som det blir anledning til å ta i betraktning hele personens situasjon, også familieforholdene.

Fravær oppfattes som et så stort samfunnsproblem, og så stort problem for virksomheter og enkeltpersoner at tiden er vel inne til å skape en profesjon som kan hjelpe arbeidsplassene til å finne gode løsningene. Kommunesektoren er stor og KS bør lede an for å få på plass en slik profesjon. Da kan vi i større grad finne kunnskapsbaserte løsninger, og redusere dagens standardiserte rutiner.