Vi må bygge videre på våre sterke sider

Produktivitetskommisjonen avleverte nylig sin andre rapport. Lederen Jørn Rattsø fikk oppslag i mediene med noen spissformuleringer, særlig om faren for et framtidig skattenivå på 65 prosent og om nedleggelse av fylkeskommunene.

Dette er kjente kjepphester fra Rattsø, men når en leser rapporten, får en et mer edruelig inntrykk av hva kommisjonen mener er viktige tiltak for å hindre en uønsket utvikling.

Bakgrunn for rapportens anbefalinger er at produktivitetsveksten i perioden 2006–2014 var 0,8 prosent per år, mot 3 prosent per år i perioden 1996–2005. Denne utviklingen har Norge felles med de fleste utviklete land, men en gunstig relativ prisutvikling på våre eksportprodukter har gjort at vi har kunnet ha en velstandsutvikling langt høyere enn hva produktivitetsutviklingen skulle tilsi.

Fallet i råvareprisene har nå ført til at den relative prisutvikling er klart negativ for oss, og gjør våre utfordringer ekstra store.

Rapportens overskrift er Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi. Viktige momenter er:

• Det må skje sterke grep i grunnskolen for å fremme ferdighetene i basisfagene.

• Det store frafallet i yrkesfag på videregående skoler må snus.

• Det bør generelt satses sterkere på å fremme kvalitet framfor kvantitet i vårt utdannelsessystem. Det samme gjelder forskingen, hvor ressurser må flyttes fra dårlige til gode forskingsmiljøer.

• Utbyggingen av infrastrukturen må i mye større grad styres av hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Planleggingsarbeidet må effektiviseres, og det må bli bedre kostnadskontroll.

• Det må skje en raskere flytting av ressurser fra lite produktive til høyproduktive virksomheter.

• Offentlig sektor har ikke samme konkurransepress til omstilling som privat sektor. Her må det komme bedre mekanismer som fremmer effektivitet i offentlig sektor.

• Forskjellene mellom ulike offentlige virksomheter med samme funksjoner er overraskende store.

• Det er også store forskjeller i tjenestetilbud og kostnader mellom kommunene. Kunnskap må mye mer systematisk overføres fra virksomheter og kommuner som fungerer best til dem som ikke får til like gode resultater.

• Mange kommuner er for små til å ha kapasitet og kompetanse til å drive krevende tjenester og lokalt utviklingsarbeid. Særlig stort er behovet for større kommuner i byregionene hvor kommunegrenser deler opp sammenhengende bolig- og arbeidsmarkeder.

Tallmaterialet som legges fram i rapporten, er nyttig for å analysere viktige utfordringer. Men analysen ellers blir for mye sett ovenfra, med søkelys på behovet for endringer i organisering og strukturer, men ikke på hva som bør skje nede på grunnplanet. Særlig gjelder dette digitalisering. Jeg er derfor redd for at en ikke legger en bred nok samfunnsanalyse til grunn, slik at byggingen av slik kompetanse i hele samfunnet ikke får tilstrekkelig kraft og systematikk.

Vektleggingen av erfaringsoverføring fra de beste offentlige virksomheter til øvrige deler av offentlig sektor er ikke noe nytt, men det er viktig at det har fått så stor oppmerksomhet i rapporten.

Her trengs det god tenkning om hvordan en får dette til i praksis. Det må sikres at det blir klare forpliktelser til å delta i slike prosesser, med tydelige mål og resultatoppfølging.

Det er en mangel i rapporten at den ikke tar opp den sterke sektoriseringen. Den vil ha negative produktivitetseffekter på lengre sikt, fordi reparerende tiltak må settes inn. Særlig savner jeg en drøfting av hva som kan gjøres for å sikre at sektorvis effektivitet blir balansert med krefter som fremmer et helhetssyn på hva som er de beste samfunnsmessige løsningene. Her har kommunene og det folkevalgte regionale nivå viktige oppgaver.

Det presenteres interessante tall om veksten i antall ansatte i sentralforvaltningen, og da særlig i direktoratene. Her må staten gå foran og få styring på sin egen vekst.

Det er også et stort problem at vi har fått altfor omfattende mål- og resultatstyringssystemer. Staten må gå foran, skape en ny styringskultur i egne organer og aktivt tilrettelegge for forenkling av styrings- og kontrollkulturen i kommunene.

Kommisjonen påpeker sterkt hvor viktig en radikal kommunereform er, og da særlig i de større byregionene. Begrunnelsen er at internasjonal teori tilsier at disse byene er viktige vekstmotorer. Alt som kan bidra til å utløse denne kraften, vil derfor fremme produktiviteten, særlig ved mer samordnet planlegging og bedre tilrettelegging for utvikling av tyngre næringsmiljøer.

I tillegg kan storbykommunene overta oppgaver fra fylkeskommunene når det gjelder videregående skoler og kollektivtransport. Slik kan storbykommunene komme i førersetet for den regionale utviklingen og dermed i arbeidet for større vekst og produktivitet i landet.

Spørsmålet er om de internasjonale teoriene passer helt hos oss med vår geografiske struktur og vårt næringsliv. Det er bare de fire største byene våre som i internasjonal sammenheng representerer noe radikalt annet enn mer spredtbygde strøk.

Og hva skal skje med den halvparten av befolkningen som bor utenfor de fire byregionene? Dette vil etter min mening skape utenforskap og nye politiske og økonomiske spenninger i landet.

Samtidig mener jeg at vårt land fortsatt vil ha mye av sin næringsbasis i naturressurser som er fordelt over hele landet. Næringsutviklingen vil i stor grad skje gjennom stadig mer avansert utnytting av disse ressursene og med en kompetansebygging som gir muligheter for helt nye anvendelsesområder.

Jeg mener at kommisjonen legger opp til unødvendige sterke konflikter mellom de store byområdene og resten av landet, og mellom ressursøkonomi og kunnskapsøkonomi. All erfaring tilsier at vi i stor grad må bygge videre på våre sterke sider, som tilgangen av naturressurser, høyt utdannet arbeidskraft, høy tillit i samfunnet og en sterk offentlig sektor, og ut fra dette skape innovasjon på spissområder hvor vi er i stand til å bli verdensledende og dermed tåle vårt høye kostnadsnivå.

Etableringen av nye, større folkevalgte regioner vil for eksempel være viktig for å håndtere de geografiske spenningene og gi bedre muligheter for et konstruktivt samspill mellom de største byregionene og resten av landet. En slik mer samlende tilnærming vil være viktig for at kommisjonen skal få den brede politiske støtten som den ber så pent om for at de grepene de anbefaler skal kunne gjennomføres.