Grunnleggende behov skal sikres. Det skal vi ta oss råd til uansett kostnad, slås det fast. Det er dessverre ønsketenkning, skriver Seher Adyar.

Grunnleggende behov skal sikres. Det skal vi ta oss råd til uansett kostnad, slås det fast. Det er dessverre ønsketenkning, skriver Seher Adyar.

Illustrasjonsfoto: Britt Glosvik
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Vi kan ikke prioritere oss til bedre helsetjenester

Den nye prioriteringsmeldinga for kommunehelsetjenesten er lite verdt om vi ikke gjør noe med kommuneøkonomien.

På Stortinget liker vi å tro at vi vedtar ting som er bra for folka som bor her i landet vårt. De siste årene har vi sikret bedre rettigheter til en masse mennesker som er avhengig av bistand eller helsehjelp i kommunene hver dag. Viktige vedtak som kan hjelpe mange.

Kommunene får mer og mer å gjøre. Men pengene følger ikke med.

Denne nye prioriteringsmeldinga for kommunehelsetjenesten er også en sånn sak. Den vil være med på å sikre at folk får de samme tjenestene uansett hvilken kommune de bor i. Den vil kunne bidra til å sikre en helhetlig helsetjeneste; de samme prioriteringen skal følge fra spesialisthelsetjenesten til kommunene. Det vil gi mer trygghet, mer forutsigbarhet for pasientene.

Det er bare ett problem med en del av det vi vedtar: Det følger ikke alltid penger med.

I fjor utga KS en rapport om kostnadsvekst i pleie- og omsorgstjenesten. Den viste at veksten i kommunenes kostnader på dette feltet nesten har doblet seg de siste åra. Og veksten skyldes ikke den lenge varslede eldrebølgen, men at kommunene har fått stadig større ansvar også for yngre tjenestemottakere.

Det har vært økning i korttidsplasser på sykehjem, flere får BPA, flere får hjemmetjenester og flere mottar praktisk bistand til daglige gjøremål. Kommunene får mer og mer å gjøre. Men pengene følger ikke med.

Kapasiteten er mange steder sprengt. Flere kommuner forteller i rapporten at tjenester som er rettighetsfestet, kan bli så kostnadskrevende at de går på bekostning av tjenester til andre, for eksempel eldre med betydelig bistandsbehov. Kravene står ikke i samsvar med finansieringen.

På alle nivåer i kommunehelsetjenesten, på tildelingskontorene og i det praktiske pleiearbeidet, står ansatte og må gjøre prioriteringer mellom helt nødvendige behov. Skal de gi den ene mulighet til å delta på fritidsaktiviteter, eller skal den andre få noen timer avlastning? Skal de stelle et sår eller hjelpe noen med å dusje? Kapasiteten er for liten, og tjenestene er underfinansiert.

I den nye prioriteringsmeldinga er det lagt til grunn en verning av grunnleggende behov. Grunnleggende behov skal sikres, de skal heves over prioritering. De skal vi ta oss råd til uansett kostnad, slås det fast.

Det er dessverre ønsketenkning. For om du spør løvemammaene, pårørende til mennesker med demens, parkinsonrammede, ME-pasienter og andre pleietrengende om de opplever at deres grunnleggende behov er hevet over prioritering i dag, vil du nok svaret være at det ikke er sånn de opplever det.

I høringsinnspillene som har kommet inn om saken, ser vi det igjen og igjen fra dem som jobber der ute: Rammene er for knappe.

Fastlegene sier de prioriterer etter kapasitet. Psykologforeningen stiller spørsmål om kommunene egentlig har betingelser til å prioritere det nødvendige innen psykisk helse og rus i det hele tatt. FO skriver at en forutsetning for at prioriteringskriteriene skal kunne anvendes er at de økonomiske rammene må økes. Fysioterapeutene skriver det sånn: «Vi kan ikke prioritere oss til bedre kapasitet.»

Om vi ikke gjør noe for å styrke økonomien i kommunehelsetjenesten, vil denne prioriteringsmeldinga bare bli enda et dokument i bunken som lederne i kommunehelsetjenesten river seg i håret over ikke å klare å innfri.

Innføringa av prioriteringskriterier vil ikke endre kapasiteten i kommunene.

For at dette dokumentet skal få noen betydning, må vi faktisk gjøre det vi skulle gjort for lenge siden: Vi må sette kommunene økonomisk i stand til å møte den veksten av oppgaver de har fått. Vi må begynne å snakke om penger.

Når folk i kommunene ikke får den hjelpen de skal ha, er det ikke fordi de som jobber i kommunene ikke prioritere det. Det er fordi ressursene ikke strekker til. Når vi snakker om prioriteringer, må vi også snakke om penger.