Verken knefall eller tilbakefall

Derimot er EFTA-domstolens avgjørelse like før sommeren, om at Norge ikke kan diskriminere mellom offentlig og privat (les: utenlandsk) eierskap av vannkraftverk, atter en påminnelse om at, ja, EØS setter klare rammebetingelser for både statlig og kommunal sektor i Norge, dessuten at det heller enn stål-, er gummirammer EØS representerer, og, ikke minst at politikken må utformes innenfor disse rammene.

EØS-avtalen gir, som vi alle vet, norske bedrifter adgang til EUs indre marked. EU er vår viktigste handelspartner, og avtalen er svært viktig for norske virksomheter og arbeidsplasser. Samtidig forplikter den oss til å følge de felles spillereglene som gjelder for dette markedet. De velkjente fire - fri bevegelse av varer, tjenester, personer og kapital - og reglene for å få dette til å fungere, gjelder altså like mye i Hamar som i Hamburg.

Mer enn noe annet er det dette EFTA-domstolen påpeker, når den sier at Norge ikke kan behandle eiere av offentlig eide kraftselskaper annerledes enn private eid kraftselskaper. Her snakker vi nemlig om selve kjernen, eller grunnplanken om man vil, i EØS-avtalen: At selskaper - uansett hvilken organisasjonsform det er tale om - skal behandles likt av det offentlige, hvis disse selskapene opererer i et marked hvor det er konkurranse og når denne konkurransen er grenseoverskridende. Hvis det ikke eksisterer noe marked, ja, så er det heller ingen krav om likebehandling.

Dersom kommunene produserer sine tjenester selv og leverer dem til innbyggerne uten vederlag, kommer derfor ikke konkurranseregelverket EØS til anvendelse. Men, når kommunesektoren tar markedet i bruk, får konkurranseregelverket betydning for alle rollene kommunen kan ha: Som bestillere og leverandører av offentlige tjenester, som eiere av kommunale og interkommunale selskaper, som forvaltere av kommunal eiendom og som næringsutviklere. Krav til kommunene om effektivisering og valg av ulike former for konkurranseutsetting, bidrar til at EØS-regelverket kommer til anvendelse på stadig nye områder. Derfor er det så viktig nøye å tenke gjennom konsekvensene før man velger organisasjonsform på det ene eller andre område i kommunen. Eller staten, for den del.

Da er vi ved det kritisk punktet kompetanse, nærmere bestemt EØS-kompetanse. Det er i dag nødvendig med tilstrekkelig kompetanse om EØS i enhver kommune. Dette kommer tydelig fram i en rapport Statskonsult og IRIS i Stavanger har utarbeidet for KS («EØS-avtalen og norsk kommunalt handlingsrom»).

Rapporten påpeker to sentrale poenger: For det første at det ligger i EØS-avtalens konstruksjon at hensynet til konkurranse skal kunne avveies mot hensyn av ikke-økonomisk karakter. Med andre ord gis det rom for egne nasjonale reguleringer når målet er å ivareta og beskytte viktige samfunnsinteresser. Dette må norske kommuner utnytte til gjennomføring av egen politikk.

For det andre påpeker rapporten at for å kunne utnytte det handlingsrommet som finnes, er det viktig å bygge solid kompetanse om avtalens prinsipper, regler og rettsutviklingen. Ikke minst er det viktig at lokale og regionale politikere setter seg på skolebenken med litt EØS-pensum, for å sikre at dyktige byråkrater og advokater stopper ønsket politikk med at «det går ikke på grunn av EØS».

En god illustrasjon av EØS-kompetansens nytte gir kartleggingen av Porsgrunns bystyres dagsorden for møtet 14. desember i fjor. Av møtets 16 saker hadde elleve klare forbindelser til enten direktiver eller lover som kommunen må tilpasse seg, eller til nettverk og programmer i EU som kan bidra til å styrke samfunnsutviklingen i kommunen.

Rådmannen i Porsgrunn, som gjennomførte kartleggingen under et hospitantopphold ved KS´ Brussel-kontor, konkluderte med at norske kommunestyrer daglig står overfor saker som har viktige forbindelseslinjer til EU og EØS, og at økt bevissthet og kunnskap om EUog EØS-avtalen hindrer kommuner i å havne i fallgruver som ligger i lovverket. Og, like viktig: Gir muligheter til å hente inspirasjon og støtte til lokale tiltak. At det har en egenverdi å se mange av de lokale sakene i en større internasjonal sammenheng, får være bonusen.

Statskonsult og IRIS, på sin side, påpeker dilemmaet Tromsø kommune står ovenfor, men ikke er alene om, i spørsmålet om hvordan de skal håndtere EØS-regelverkets krav til renovasjon i åra framover. EØS-regelverkets krav til deponering av nedbrytbart avfall etter 2009 og krav til forbrenningsanlegg gjør det utfordrende å sikre et forbrenningsanlegg med tilstrekkelig råstoff, som økonomisk forsvarer en utbygging. Igjen, lokale politiske valg fordrer europeisk kompetanse.

Det bringer oss tilbake til hjemfallssaken - og til det faktum at EØS setter rammebetingelser, men som heller enn av stål er av fleksibelt materiale. Det fins en løsning som både tilfredsstiller EØS-avtalens krav om likebehandling mellom kommunale og private eiere av kraftverkene og det førende politiske ønsket om å bevare offentlig kontroll over vannressursene. KS´ forslag til løsning på hjemfallssaken utnytter denne fleksibiliteten, når vi foreslår at hjemfall av både privat og offentlig eide kraftselskaper først skal utløses ved salg.

Denne transaksjonsmodellen tilfredsstiller dermed både det felles europeiske kravet om likebehandling av kommunale og privat kraftverk, som de konkurrenter de er på det felles kraftmarked som i dag eksisterer, og de lokale krav, som i sommer har latt seg høre over det ganske land, om at vannkraften fortsatt skal være under offentlig kontroll.