Verden trenger kommunene

Av 15.000 deltakere og observatører som strømmer til FNs klimatoppmøte i København denne uka, representerer 1.200 lokale myndigheter.

Ambisjonen om å ratifisere en utvidet internasjonal klimaavtale etter Kyoto-protokollen, er tonet kraftig ned. COP 15 kan likevel bli et historisk vendepunkt dersom statslederne blir enige om en politisk forpliktende avtale, som kan gjøres folkerettslig bindende i 2010.  

Kommunetoppene var optimistiske på sitt klimamøte i København i sommer. Utkastet til ny avtale inneholdt mange referanser til lokale myndigheter.   

Men på det siste forberedende møtet i Barcelona i november ble avtaleutkastet kortet ned. Nå er ikke kommunesektoren nevnt spesielt.

På toppmøtet vil kommuneorganisasjonene, med KS som viktig deltaker i Norges delegasjon, arbeide for at kommunesektoren i det minste nevnes som viktig aktør i avtalens innledning.   

Da Brundtland-kommisjonen for alvor satte klimaspørsmålet på den internasjonale dagsordenen i 1987, erkjente den at problemene måtte løses av sentrale og lokale myndigheter sammen. I Norge fulgte regjeringen og KS opp med prosjektet Miljøvern i kommunene (MIK). 

På FN-toppmøtet om miljø og utvikling i Rio fem år senere, ble lokale Agenda 21 iverksatt i en rekke land også i Norge.

Men i Kyoto-protokollen, som skulle konkretisere kutt i klimagassutslipp, fikk kommunene ingen rolle.

Norske kommuners klimainnsats har gått i takt med den nasjonale. De har altså heller ikke noe å skryte av, selv om veksten i kommunenes utslipp har vært noe lavere enn nasjonalt. Store satsinger i kommunene må skje i partnerskap med staten. Men kommunene har også et selvstendig ansvar, som mange ikke har tatt alvorlig nok.

 Miljøkompetansen forsvant sammen med de øremerkede midlene. Tiltak som ikke krever store statlige penger ble ikke satt i gang: Energieffektivisering, utskiftning av oljefyrer, klimabevisst arealplanlegging. Det er også pinlig at fristen for å ha en energi- og klimaplan på plass måtte skyves til juli neste år. Bare 102 kommuner er i mål.

I Norge anerkjennes kommunenes rolle i Stortingets brede klimaforlik: «Kommunene kan derfor bidra betydelig til å redusere Norges utslipp av klimagasser, både i egen drift og gjennom å stimulere andre aktører til å redusere sine utslipp».

Norge skal kutte 1517 millioner tonn klimagasser innen 2020. Kommunene kan medvirke til opptil halvparten, ifølge Statens forurensningstilsyn.

De siste årene har staten og kommunene inngått en rekke klimasamarbeid. Støtteordningene er mange. Samarbeidet framstår som for spredt og lite målrettet. Framtidens byer er det mest konkrete programmet, men heller ikke her er det tallfestet utslippsmål eller etablert klare finansieringsmekanismer.

Klimaforliket setter utslippsmål for flere sektorer, men ikke for den overgripende kommunesektoren. Når klimapolitikken skal revideres i 2010, bør det settes mål for utslippskutt også her. Da kan virkemidler og finansiering målrettes bedre for eksempel gjennom et klimafond slik KS har foreslått.  

Modellen er svensk. Her måtte kommunene allerede på 90-tallet lage energi- og klimaplaner med mål og tiltak. Samtidig etablerte staten et klimafond. Resultatet er at de lokale klimautslippene er redusert med to millioner tonn årlig.

Sveriges suksess viser at kommunene er de nærmeste til å gjennomføre klimakutt effektivt. Derfor bør de få en viktig rolle i et nytt internasjonalt klimaregimet.