Velferdsstorm i Europa

Tirsdag la den nye britiske regjeringen fram den foreløpig siste i en lang rekke av europeiske krisepakker. Offentlige utgifter skal kuttes og skatter økes for å spare inn svimlende 161 milliarder kroner.

Etter at europeiske regjeringer brukte enorme summer mot finanskrisa i 2008 og 2009, har de denne våren fulgt opp med sparepakker av like store dimensjoner.

De voldsomme protestene mot velferdskutt har spredd seg fra Hellas til hele Europa. 8. juni demonstrerte 2,5 millioner offentlige ansatte i Spania – utenfor finansdepartementet og rådhus over hele landet. Den sosialistiske regjeringen vil blant annet kutte offentlig ansattes lønn med 5 prosent.

KS forsøkte å reise en velferdsdebatt i Norge ved inngangen til året. Vårens stormer i Europa har gitt den litt vind i seilene.

Utfordringene for den norske velferdsstaten er ikke akutt gjeldskrise, men vi vil i løpet av de neste ti årene måtte ta mange av de samme valgene som europeiske politikere nå må gjøre på ti dager. Hvis vi starter nå, kan landets ordførere slippe demonstrasjoner utenfor rådhuset.

Velferdsdebatten er en debatt alle politiske leire har interesse av å ta, fordi det er bedre med en politisk styrt endring enn at en ukontrollert nedbygging presser seg fram. Derfor inngikk tankesmier på høyre- og venstresiden i Sverige i mars et samarbeid om en velferdskommisjon. De utreder velferdsstatens framtidige finansiering som et innspill til regjeringen etter høstens valg.

Venstre- og høyresiden kan diskutere seg både røde og blå om hvor store utfordringene er. Men det er et faktum at velferdsstaten i etterkrigstida var mulig å bygge opp fordi Norge hadde mange unge, arbeidsføre innbyggere og relativt få gamle. Om ti år vil denne utviklingen fort gå andre veien, samtidig som oljeinntektene faller raskt.

Den grunnleggende løsningen er at mange flere må jobbe lenger. De skal utføre og finansiere tjenestene og spare staten for trygdeutgifter. Forhåpentlig blir vi mer produktive og er friske lengre som eldre. Vi kan øke skattenivået noe, men ikke særlig utover 50 prosent. Regnestykket går likevel ikke opp.

Den vanskeligste politiske debatten blir om de universelle rettighetene som er sentrale i den norske velferdsstaten. Skattefinansiert finansiering av gratis utdanning, helse og omsorg skulle sikre at alle fikk et likeverdig tilbud og skape oppslutning om modellen.

Denne modellen har allerede slått sprekker. Selv om vi skulle ønske det, er det vanskelig å se at den vil være bærekraftig i framtida. I dag er det nokså tilfeldige egenandeler på helse og omsorg. Det er egenandeler på barnehager og SFO, mens utdanning er gratis. Det vil bli en sentral del av debatten å finne et rettferdig system for egenandeler, som skjermer svaktstilte grupper og motvirker at de med penger kan kjøpe seg bedre tjenester. Et visst innslag av tilbud og etterspørsel etter tjenester kan også effektivisere den offentlige ressursbruken.

«Hvem får nei?» spør Aftenposten i sin serie om prioriteringer i helsevesenet framover. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) irettesetter helsedirektøren for å skape frykt med varsel om at vi må nekte mange stadig dyrere behandling.

Men heldigvis kan vi gå inn i sommerferien med politikere som tør: I Aftenpostentirsdag gikk et bredt flertall av helsepolitikerne på Stortinget inn for å øke egenandelen, men skjerme svaktstilte grupper.