Velferdsboblen de rød-grønne vet å blåse opp løftene

Om velferdsstaten skal tas bokstavelig på de politiske erklæringer, er den urealistisk. Forventningene til velferdsstaten er nå uten grenser, så omfattende og upresist definert og preget av selvforsterkende prosesser at de knapt lengre lar seg håndtere. Praksis har vist at den reelle viljen til å betale for en offentlig fullverdig velferdsytelse heller ikke er til stede.

Velferdsstatens førstelinjeansatte er derfor blitt dens gisler. Sykepleiere, hjelpepleiere, lærere, førskolelærere, politifolk og allehånde andre frontsoldater er påført denne gisselfunksjonen. Og kommunene, vår viktigste velferdsprodusent, er fratatt evnen til å oppfylle statens krav.

Skjønt det er ikke mangel på politisk oppslutning om idealet om velferdsstaten. Tvert om, de politiske partier kappes om å dele ut goder. Samtidig med den synlige forvitring, bærer partiprogrammer, stortingsmeldinger og rettighetslovgivning bud om en velferdsstat i ekspansjon med nye bekymringsløse skippertak. Jeg nevner i bare i farten psykiatrisatsing, skoleløft og naturligvis de forjettede og forhåndsinnkasserte gevinster av alle reformers mor, NAV-reformen.

Nye forvaltningsmodeller for statlige foretak, gjerne positivt benevnt som «reform», gjør at disse foretakene også kan avgrense ansvaret sitt. Vi ser kanskje avstanden mellom praksis og statsministerens ambisjon om «verdens beste offentlige sektor» klarest demonstrert i vårt sykehusvesen. Ikke rart at det er rift om sykehjemsplassene når kommunene også i økende grad får ansvaret for å måtte etablere «B-sykehus» for såkalt ferdigbehandlede pasienter. Tilbake i fellen sitter så kommunene, de som ikke kan si nei til å ta seg av de mest hjelpetrengende.

Det er naturlig nok i kommunene at forvitringen er mest merkbar og det er følgelig disse som er daglig adressat for medienes, interesserepresentanters og tilsynsetaters bekymring, gode råd og hellige harme. Jeg har også til gode å se en kommune som tør å utvikle en «restanseliste» på den reelle underdekning av institusjonsomsorg og behov for helsetjenester.

Overfor arbeidstakerne er strikken allerede tøyd for langt, et økende sykefravær og stor grad av førtidspensjoneringen sier sitt. Det er grenser for hva som kan hentes ut ved omorganisering, delegering og fusjonering. Tilgjengelig statistikk beretter derfor om økende fravær blant kvinner, selv om det er oppgang innen de fleste næringsgrupper og mest innen transport, kommunikasjon og undervisning.

Den problemfrie integrasjon av mennesker med utenlandsk bakgrunn lar vente på seg, og tilrettelagt ansettelse for personer med yrkeshemming har heller ikke skutt fart. Dette er arbeidslinja i praksis og ikke slik en kan få inntrykk av gjennom de idylliserende fremstillinger som en og annen HMS-pris kan skape inntrykk av, hvor velment det nå enn er.

Det er derfor ikke å undres over at norske så vel som nordiske medier har kunnet berette om økt slitasje og økende mismot blant offentlig ansatte på grunn av et offentlig formulert forventningspress helt ute av kontroll. Det går under mange navn, de vanligste er kvalitetsmålinger, standarder og brukergarantier, og så har vi naturligvis KOSTRA-tallenes innebygde imperativ. Evalueringer og tilsyn krever sitt.

I stedet for å leve opp til imaget som levebrødspolitikere og superstjerner, burde statsministeren og fornyingsministeren gi en oppvisning i hva det vil si å prioritere, hva som helt eller delvis skal velges bort av offentlig kvalitet og velferdsproduksjon, hvor i bildet enkeltpersoner og frivillige organisasjoner må inviteres inn i tillegg til rent kommersielle løsninger på forsvarlig og legitim basis.

La oss tenke oss at regjeringen en gang må prioritere mellom offentlig omsorg og offentlig skole: Det er mange grunner til å være opptatt av eldreomsorg og livskvalitet, men det må ikke skygge for det faktum at et godtskolevesen handler om nasjonens overlevelse i en tøff verden. Det er nemlig ikke de rød-grønnes problem som skal løses, men landets samlede behov for tilrettelegging av tilstrekkelige velferdstjenester og infrastruktur.

Markedet kan være et uhyre, men det kan ikke håndteres ved å snu ryggen til eller ved å late som om vi ikke er en del av et overnasjonalt fellesskap.

Når konservative som jeg og sosialdemokratisk innstilte bekjente en gang måtte etterspørre attraktive seniorleiligheter for folk flest og hjemmebasert pleie, da lar vi oss ikke avspise med fett preik fra politiske glamourboys og mediedarlings som danser etter Finansdepartementets pipe. Vi skal alle ha varen levert, og det skal vi sørge for å oppnå ved å inngå i allianser og mobilisere lokalt på en måte som ligger de rød-grønne helt fjernt - opphengt som de er i det offentlige velferdsmonopol.

Skrevet av: Randolph Chr. Endresen