Vekst gjennom krise?

Historien viser oss at i forbindelse med kriser, skjer det store omstillinger i næringslivet og samfunnet for øvrig som legger et nytt grunnlag for vekst. Vi vet ikke enda hvilke omstillinger og skifter som kommer post korona. Men vi vet at krisa allerede innebærer store omveltninger.

Erfaringen av at et virus kan spre seg fra andre siden av kloden, gjøre stor skade i vår del av verden og få Norge AS i kne i løpet av noen uker, gjør at vi bærer med oss en dypere forståelse av hvor sårbare vi er. Arbeidet med å gi treffsikker støtte til næringer og lokalsamfunn som er ulikt rammet av krisa, aktualiserer fylkeskommunenes regionale utviklingsrolle.

De siste ukene har vi sett en imponerende dugnadsånd kombinert med demokratiske prosesser som involverer grasrota i næringslivet. Det har vært kort vei for innspill fra dem som kjenner krisa på kroppen, og mange av signalene er blitt til praktisk politikk.

Større ansvar – mindre virkemidler

I forbindelse med regionreformen fikk fylkeskommunene fra nyttår et sterkere overordnet ansvar for den regionale samfunnsutviklingen. Samtidig ble de regionale utviklingsmidlene fylkeskommunene selv rår over, bundet opp i overføringer til Innovasjon Norge og Siva.

Kunnskapsdepartementet valgte motsatt vei og ga fylkeskommunene full kontroll over de regionale forskningsfondene, mens Landbruks- og matdepartementet overførte virkemidlene i landbruket til fylkeskommunene.

Innovasjon Norge og Siva har viktige roller regionalt og er både dyktige og fleksible samarbeidspartnere, men enkelte oppgaver kan de ikke overta fra fylkeskommunene. Derfor er mangelen på frie regionale utviklingsmidler kritisk med tanke på Norge post korona.

Et totalansvar handler ikke bare om mobilisering og innovasjon. Det handler også om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og om å tilrettelegge for utnyttelse av naturressursene på en måte som sikrer størst mulig nasjonal verdiskaping.

Fylkeskommunene har vist seg å være en verdifull starthjelp og tilrettelegger for samhandling hvor økonomisk vekst og innovasjon kombineres med bærekraft, lokal identitet og regionale hensyn. De har et unikt utsiktspunkt og kan dermed få i gang synergier det ellers er vanskelig å få øye på.

En mulighet for vekst

Når reiselivsbransjen og andre skal på føttene igjen, er det viktig å sette de ulike aktørene inn i en regional og lokal kontekst og se ulike sektorer i sammenheng. Ingen er bedre rustet til dette arbeidet enn fylkeskommunene.

I denne krisa ligger det en mulighet for vekst dersom kommunene og næringslivet får tilpasset og treffsikker hjelp til omstilling. Krisa åpner blant annet for muligheter i forhold til det grønne skiftet som er unike for hvert enkelt fylke. Da er vi alle tjent med at fylkeskommunene har midler til å ivareta det utvidede ansvaret de har fått når det gjelder den regionale samfunnsutviklingen. Det betinger at fylkeskommunene får tilbake sin rolle som virkemiddelaktør på linje med Innovasjon Norge og Siva når det gjelder tilrettelegging for næringsutvikling og førkommersialisering.

Omstillingsstøtte kan dessuten ikke bare skje når kriser rammer kommunene, slik rammene åpner for i dag. Fylkeskommunale tiltak må også kunne iverksettes før det smeller.

Elefanten i rommet er at fylkeskommunene ikke lenger har frie regionale utviklingsmidler som letter arbeidet med å være pådriver og initiativtaker til regional utvikling. De har fått et større oppdrag, men mistet en del av handlingsrommet. Er det slik norske kommuner best ivaretas under koronakrisa?