Vårens elendighet

Nei, jeg tenker ikke på sentralbanksjefens årstale. I disse er elendighet noe som kommer. Situasjonen her og nå er som regel litt for bra. Enten er ledigheten for høy eller for lav. Kronekursen for sterk eller svak. Oljeprisen for god eller for dårlig. Det er alltid noe å bekymre seg for. En sentralbanksjefs lodd i livet er å bære flest mulig eventuelle fremtidige økonomiske problemer på sine skuldre.

Det jeg tenker på, er lønnsoppgjørene. Der er elendigheten som regel her og nå. Jo verre situasjonen kan beskrives, desto bedre kort mener fagforeningslederne å ha på hendene. På tross av at alle undersøkelser viser at brukerne er fornøyd med kommunale tjenester, at de ansatte er fornøyd med jobben, og at det meste beveger seg i riktig retning; elendighetsbeskrivelser er det eneste som gjelder på denne tiden av året.

Mine to barn har det som regel ganske bra. De har stort sett de materielle godene som noe barn kan kreve, de får opplevelser jeg bare kunne drømme om i min oppvekst, de har flere venner, bedre undervisning på skolen og en langt mer organisert fritid. Likevel er det som regel noe galt. Det er alltid noen som får være lenger oppe, har finere mobiltelefoner og mer lommepenger. Oppfatningen av fornøydhet eller lykke er med andre ord relativ.

Slik er det med lønnspolitikken også. Ikke minst i offentlig sektor. Jeg husker en gang en politiker som mente partiet hans burde programfeste at ingen skulle tjene under gjennomsnittet. Sikkert godt ment, men en smule matematisk problematisk.

Det er litt på samme måte man kan se lønnsoppgjørene i offentlig sektor: Så lenge alle befinner seg nær gjennomsnittet er det greit, men hvis noen skulle finne på å tjene mer enn andre, blir det ugreit. Hvis det rett og slett ikke finnes nok penger til å løfte alle samtidig, får heller den relative balansen opprettholdes ved at ingen beveger seg for langt foran gjennomsnittsstreken.

I sterkere og sterkere grad dukker det opp røster som hevder at den norske frontfagsmodellen for lønnsoppgjør bør avgå ved døden. Ideen med denne er at konkurranseutsatt industri skal legge normen for lønnsoppgjørene, slik at konkurranseevnen mot andre nasjoner kan opprettholdes. Dersom lønnsoppgjørene i offentlig sektor blir dyrere enn i privat, konkurranseutsatt sektor, mister nasjonen konkurransekraft på sikt.

Det er riktig, men modellen undergraves fordi funksjonærene - ingeniørene, økonomene og så videre - i privat sektor henter tilleggene sine gjennom lokale lønnsoppgjør som sjelden er basert på noen som helst gjennomsnittsstrek. Tvert imot har de skjønt at gjennomsnittet heves raskest ved å differensiere lønningene.

Men det er en annen viktig side ved den såkalte frontfagsmodellen. Når bilindustriarbeiderne på Raufoss streiker, gjør de det med hele familiens framtidige inntektspotensial i potten. Det er med andre ord blodig alvor; det står om jobben fordi det er en reell mulighet for at bedriften kan gå konkurs.

Når arbeiderne i offentlig sektor streiker, er det sjelden tilfellet. Hvis legene eller sykepleierne streiker, blir dette som regel et spill om tvungen lønnsnemnd. At et sykehus eller sykehjem skal gå konkurs, er ikke en problemstilling. Dermed blir streikene i offentlig sektor et spill om hvor mange arbeidstakere som kan tas ut når, før den ansvarlige statsråd blir nødt til å gripe inn.

Og hvis akademikerne, lærerne eller førskolelærerne skulle finne på å streike, så blir ofte spørsmålet: Hva kan man finne på for å redde stumpene på en hederlig måte? At det er plagsomt for «tredje part» at barna ikke kommer i barnehagen, ikke får undervisning på skolen eller at byggesaksbehandlingen stopper opp, er åpenbart. Men fare for liv og helse er det sjelden.

Det er sikkert mulig at det kan utvikles mer raffinerte kampmidler enn tradisjonell streik i offentlig sektor. Men enn sålenge har jeg tenkt å forsvare frontfagsmodellen med nebb og klør. Derimot ville jeg - dersom jeg satt på andre siden av bordet - vært mindre opptatt av gjennomsnittsstreken. Rett og slett fordi det er bra for de ansatte.

Hva med å tenke litt nytt? Se litt bort fra gjennomsnittsstreken, akseptere at det kan ligge noe fornuft bak relative forskjeller, prøve ut noen lokale løsninger? Det kan faktisk være bra - både for konkurranseevnen og lønnsutviklingen i offentlig sektor. Ikke minst er det viktig for å rekruttere arbeidskraft inn i sektoren.