Valgkamp i lukkede rom

De amerikanske presidentkandidatene reiser i disse dager på kryss og tvers gjennom det enorme landet for å overbevise folket om at de er best egnet til å lede dem de neste fire årene. Den ekstreme reisevirksomheten har allerede pågått i flere måneder, og ennå er det ni måneder til den endelige valgdagen.

Årets primærvalg er gjenstand for enorm interesse - både på grunn av det rekordjevne løpet blant de to demokratiske hovedutfordrerne, men også på grunn av de sterke profilene som preger valgkampen på begge sider. Den høye temperaturen og den skarpe knivingen mellom kandidater som skaper både entusiasme og avsky blant velgerne, gjenspeiler seg også i deltakelsen.

Det amerikanske systemet har selvsagt svakheter. Afroamerikanere og fattige er kraftig underrepresentert blant de registrerte velgerne. De enorme økonomiske ressursene som kreves for å drive amerikansk valgkamp gjør kandidatene sårbare for press fra private selskaper og store lobbyorganisasjoner. Møtene med velgerne er preget av velregisserte show, talene er svulstige og slagordpregede, og kandidatene blir i stor grad skjermet fra kritiske spørsmål. Likevel er det all grunn til å spørre om vi her i landet ikke har noe å lære av den amerikanske valgkampen.

Kontrastene mellom kampen om presidentembetet i USA og den norske valgkampen er stor, og en kritisk sammenligning faller ikke nødvendigvis ut til vår fordel. I USA strømmer velgerne til valglokalene for å delta i nominasjonen av partienes kandidater. Mange deltar på ett eller flere av de hundrevis av folkemøter over hele landet, tusenvis av frivillige jobber gratis for sin kandidat.

Til tross for at personer ofte er langt viktigere for politikken enn partiprogrammene, har norske velgere praktisk talt ingen direkte innflytelse på hvem som representerer dem i kommunestyrer, fylkesting og storting. Her avgjøres det meste av en liten håndfull personer.

Når det gjelder sammensetningen av regjeringen, er utvelgelsen overlatt til en enda mer eksklusiv klikk i regjeringspartiene, og det er fullt mulig å bli statsminister i Norge flere ganger med mindre enn 10 prosent av velgerne bak seg.

I USA får en president maks åtte år i Det hvite hus. I Norge er det fortsatt ikke uvanlig at folkevalgte sitter i de samme posisjonene tre ganger så lenge. En norsk ordfører som har sittet ved makten i 30 år utløser ingen demokratidebatt, men et hyggelig besøk fra «Norge i dag». Et dårlig valgresultat eller elendig forvaltning av skattebetalernes penger får svært sjelden direkte konsekvenser. Det eneste som kan felle en norsk politiker, er en unøyaktig reiseregning.

Likevel er det få som stiller spørsmål ved det norske systemet. Politikere fra alle partier synes skjønt enige om at det er best om de selv får fordele posisjoner uten innblanding. Så langt har det gått at norske politikere i fullt alvor diskuterer om velgerne skal få anledning til å vise sin misnøye med lokale kandidater ved å stryke dem fra valglistene. Politikerne kan nemlig bli lei seg når de får beskjed om at de ikke er ønsket inn i maktposisjoner.

Som om det var en menneskerett å få slike posisjoner og ikke noe som var avhengig av en viss tillit mellom folket og den folkevalgte.

Skrevet av: Erlend Skevik