Utydelige kunnskapskrav i forebyggende barnevernsarbeid

Det finnes ingen entydige svar. Dermed varierer faglige metoder og tiltak. Det egentlige barnevernet er i kommunen, for det er her barna og foreldrene bor. Forebyggende barnevernsarbeid skal sikre utilsiktet flytting av barn fra sine foreldre. Derfor er det viktig at foreldre forstår hva hjemmebasert barnevern kan bety for dem.

Når barnevernet får kritikk, tar mange - også jeg - til orde for at det gjøres mye godt arbeid i kommunalt barnevern. Men for å vite om det gjøres godt eller dårlig arbeid i forebyggende barnevern, må vi å vite hvordan det bør være. Vi trenger en standard vi kan måle praksisen opp mot.

Aktuelle kompetansehevingsprogrammer gjenspeiler hva øverste myndigheter vil at saksbehandlere skal kunne; barnevernets arbeid med barn av psykisk syke og rusmiddelmisbrukere (BLD, Bufdir) og barnevernets tverrfaglige samarbeid rundt utsatte barn (KS, BLD).

Det arbeides også med kompetanseheving i regi av KS effektiviseringsnettverk.

BLD har nylig nedsatt et ekspertutvalg som skal se nærmere på hvordan grunn-, etter- og videreutdanningen av barnevernsarbeidere best kan tilpasses dagens samfunnsutfordringer.

Samarbeidsavtalen om utvikling av barnevernsområdet (KS og BLD) gjenspeiler også hva som er viktig fremover.

Mye positivt på gang, men fortsatt kan det være utydelig for en saksbehandler som spør seg «hva bør jeg egentlig kunne i forebyggende barnevernsarbeid?»

Bildet blir mer sammensatt fordi også profesjoner som pedagoger, vernepleiere og jurister arbeider som saksbehandlere noe som understreker behovet for å definere hva en bør kunne på et barnevernskontor.

Barnevernet består av flere områder. Det er et lovsystem, et hjelpesystem, et forvaltningssystem og et kommunikativt system. Saksbehandlere må ha kompetanse i forhold til alle disse områdene. Kjernebarnevernets oppgaver er tydelige i lov om barnevernstjeneste; ta beslutninger i bekymringsmeldinger (§ 4-1), gjennomføre barnevernsundersøkelser (§4-3), sette inn tiltak i hjemmet (§ 4-4), overta omsorgen for barn (§4-12), iverksette behandling av atferdsvansker (§ 4-24) og utarbeide omsorgs-og tiltaksplaner (§§§ 4-5, 4-15.3. ledd, 4-28).

Men hva bør en saksbehandler kunne for å analysere en omsorgssviktsituasjon og for å finne ut hva som er rett hjelp til rett tid (hva)? Hvor tidlig intervenere (når)? Hvilke instanser har adekvat kompetanse til å hjelpe (hvem)? og til sist koordinering og kommunikasjon med alle aktørene; familien, nettverk og offentlige aktører (hvordan)? Her kreves det kompetanse i forhold til fag, forvaltning og kommunikasjon,

Mange tror at når en undersøkelse er ferdig innen tidsfristen og barnevernet unngår avviksregistrering hos fylkesmannen, så er alt greit. Det er det ikke. Det er da det skikkelig begynner. Det forebyggende tiltaket skal implementeres, det skal virke og det skal evalueres og justeres. Når barn blir stående i kø i flere måneder i påvente av tiltak, forklares dette med; mangel på tiltak, sykemeldinger, for få saksbehandlere. Men slik jeg ser det, må det også rapporteres mangel på kapasitet fordi nylig utdannede og nytilsatte saksbehandlere rett og slett ikke har nødvendig kunnskap og trening i å arbeide effektivt med hjemmebaserte tiltak.

Statlig barnevern og/eller BUP tilbyr spesialprogram, med sertifiserte ansatte, rettet mot barn med atferdsvansker. Altså hjemmebaserte, forskningsdokumenterte program kvalitetssikret med opplæring og veiledning fra mentorer både i inn- og utland. Programmene tilbys kommunene i tyngre problematikk. Hovedtyngden av hjemmebaserte tiltak er imidlertid i kommunal regi fordi problematikken ikke tung nok og fyller vilkårene for inntak i statlige tiltak.

Om man forfekter «tidlig intervensjon» som et prinsipp, og vil at barnevernet skal drive med endring tidlig i barnas liv for å unngåeskalering av omsorgssvikt, ja, så er det her støtet må settes inn.

Hjemmebaserte tiltak er i prinsippet å unngå flytting av barn fra familie og nærmiljø. Min erfaring er for det første at saksbehandlere er ulikt skolert og trent i slikt arbeid. For det andre er tiltakene ikke forskningsdokumentert, slik staten krever.

Det å drive forebyggende barnevernsarbeid i kommunen, blir da svært utfordrende og på mange måter et risikoprosjekt i seg selv. Hvem er så saksbehandlerne som skal være «skipper på disse skutene?» Svært mange erfarne og dyktige som jobber lett og ledig. Men også mange unge, i hovedsak kvinner, utdannet for kort tid siden. Kunnskapsgrunnlaget om risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer i barns omsorgsmiljø kan være svært godt fra en fersk studietid. Men det å handle, «hvordan styre båten» som er tverrfaglig bemannet med profesjoner, med makt både i form av spisskompetanse og alder (for ikke å nevne kjønn) fra helse, skole, PPT psykiatri og rus. I tillegg er også familien og miljøarbeidere om bord i denne prosjektbåten Dette krever både basiskunnskap om barns beste og kommunikasjon og samhandling med andre profesjoner. Og ikke minst like det å være koordinator og styre prosesser. Dette er et arbeid som foregår foran og ikke bak et skrivebord. Det er også et «å øve- og treneområde» og det er begrenset hva sosialhøgskolestudenter har trent på i studietiden. Derfor må det legges til rette for forpliktende etterutdanningsprogram som sikrer handlingskompetansen i forebyggende barnevernsarbeid.

Skrevet av: Wenche Figenschow