Utgifter som fortjent

Sist uke ble de foreløpige Kostra-tallene for 2014 publisert. Den generelle trenden er at økningen i utbetalinger og antall stønadsmottakere fortsetter. De samlete utbetalingene av sosialhjelp har økt med om lag 25 prosent fra 2012 til 2014.

Bildet er imidlertid svært sammensatt når det gjelder hvordan utgiftene til sosialhjelp har utviklet seg i den enkelte kommunen. Kostra-tallene viser at enkelte kommuner har hatt 20 prosent eller større reduksjon i sine utbetalinger, mens andre har hatt en økning på 30–40 prosent fra 2013 til 2014.

Nav-kontorene viser ofte til endringer i omgivelsesfaktorene når de økte utbetalingene skal forklares til omverdenen og kommunens administrative og politiske ledelse. Økt arbeidsledighet, høye boligpriser og krevende levekårsforhold generelt er faktorer som hyppig trekkes fram som forklaring på økte utgifter.

Ytre faktorer forklarer ikke alt

Det er åpenbart at levekår og andre omgivelsesforhold påvirker behovet for økonomisk sosialhjelp i den enkelte kommune. Det er derfor ikke overraskende at for eksempel Fredrikstads sosialhjelpsutbetalinger utgjør 1.415 kroner per innbygger, mens tilsvarende beløp for Sandnes er 1.090 kroner.

Samtidig er det flere forhold som tyder på at omgivelsesforhold har svakere påvirkning på sosialhjelpskostnadene enn det som var tilfelle før Nav-reformen. Hvorfor har Fredrikstad hatt en reduksjon i sosialhjelpsutgifter på 12 prosent fra 2013 til 2014, når Sandnes har hatt en økning på 20 prosent i samme periode?

Det er vel liten grunn til å tro at levekårsforholdene i Fredrikstad er blitt så mye bedre på ett år. Til tross for litt vanskelige tider i oljebransjen, er det vel heller ikke blitt så mye vanskeligere å klare seg i Sandnes de siste par årene.

Hvis forklaringen på endringene ikke er å finne i omgivelsesforholdene, er det rimelig å anta at det er ulikheter i Nav-kontorets organisering og virksomhet, og ikke minst hvordan samspillet med de øvrige velferdstjenestene fungerer, som fører til det store spriket i kostnadsutviklingen.

Mulighet og risiko

Nav-reformen har vært en unik mulighet, men også en stor risiko for kommunene. Samling av flere tjenester i samme organisasjon legger til rette for at sosialhjelpsmottakere får større nærhet til et omfattende virkemiddelapparat. Samorganiseringen kan også innebære at sosialhjelpsmottakerne får enklere tilgang til alternative ytelser.

Samtidig har etableringen av Nav-kontorene ført til at sosialhjelpsordningen er blitt mer tilgjengelig for en langt større andel av kommunens befolkning. Flere innbyggere har fått mer kunnskap og enklere tilgang til sosialhjelpsordningen. I tillegg er stigmaet knyttet til sosialhjelpen blitt betydelig redusert.

Denne økte tilgjengeligheten førte til et økt press på sosialhjelpsordningen i de fleste kommunene. For enkelte har dette presset ikke vært forbigående, men ført til et permanent høyt kostnadsnivå.

Kommunene må utøve et aktivt eierskap overfor sitt Nav-kontor. Dette forutsetter at kommunens ledelse må ha et minimum av kunnskap om og interesse for virksomheten. Kommunens ledelse må kjenne de rammebetingelsene som virksomheten i Nav drives innenfor, men ikke uten videre akseptere det virkelighetsbildet som presenteres.

Kommunene må forsikre seg om at tjenestene til brukere med sammensatt problematikk og omfattende behov for oppfølgingsbistand, blir tilgodesett med de nødvendige ressursene i kontoret. Staten er en meget aktiv medeier, som styrer sin virksomhet gjennom konkrete målsettinger. Oppgaver og brukergrupper som ikke omfattes av disse måleparameterne, har en tendens til å bli nedprioritert.

Organiseringen avgjørende

Det er helt avgjørende at Nav-kontoret har en organisering som bidrar til sammenhengende og målrettet oppfølging av brukerne. Enkelte kontorer har en organisasjonsmodell som innebærer at man i praksis har flyttet de stengslene som tidligere gikk mellom etatene inn i kontoret. En slik fragmentering av virksomheten vil bidra til «innlåsing» av brukere i sosialhjelpsordningen.

Nav-kontoret må i størst mulig grad få konsentrere seg om arbeidet med å følge opp arbeidssøkere mot arbeid og selvforsørgelse. Hvis dette arbeidet salderes bort til fordel for oppgaver og brukere som ideelt sett burde håndteres av andre fagtjenester, vil det synes på sosialhjelpsutgiftene og antallet brukere som blir henvist til å leve av sosialhjelp over lengre tid.

Nav-kontoret må inngå som en integrert del av kommunens samlete virksomhet på velferdsområde. Kommunens ledelse må ha oversikt over hva som er de samlete konsekvensene av beslutninger som tilsynelatende berører en avgrenset del av virksomheten. Kommunene må motstå fristelsen til å bruke sosialhjelpsordningen og Nav-kontoret som en «salderingspost» når øvrige kommunale tjenester ikke har tilstrekkelige ressurser til å løse sine oppgaver.

Kommunen får det Nav-kontoret, og de sosialhjelpsutgiftene, den fortjener. Ledelsen og politikere må spørre seg selv: Hvor lave sosialhjelpsutgifter har vi egentlig fortjent?