Uten bompenger ingen vei

Mange kommunestyrer har hatt hissige debatter om bompenger. Flere ordførere har måttet overlate klubba til andre fordi de gikk inn for bompengefinansiert riksvei.

Bompenger får bilistene til å ruse motoren, og betegnelser som landeveisrøveri viser hva motstanderne mener om denne finansieringsformen.

Men i kommunestyrene er stemningen i ferd med å snu. Ikke at folk er blitt mer glad i bomstasjoner, men resignasjonen siger inn. Lokalpolitikerne innser at de ikke kommer noen vei, bokstavelig talt, hvis de ikke sier ja til bompenger. Og bompengegrensa kryper nordover.

Rundt Oslofjorden, Bergen og Trondheim har det vært fullt av bompengestasjoner. Fra Trøndelag og nordover har det vært relativt fri ferd, men unntak av Tromsø og Fatima-forbindelsen i Finnmark.

Argumentasjonen har vært at grisgrendte strøk ikke har befolkningsgrunnlag til å betale en vei. Men nå begynner folk i nord å se at veiprosjektene havner sørpå dersom de ikke går inn for bompenger.

På et kommunestyremøte i Alta i forrige uke fortalte regionveisjef Thorbjørn Naimark kommunestyrerepresentantene at regjeringens politikk er å hjelpe dem som hjelper seg selv. Det står også i Nasjonal Transportplan at bompengefinansierte prosjekter vil prioriteres. Skal man få en bedre E6 gjennom sitt distrikt, er det altså politisk vilje som skal til.

I Nord-Norge har denne viljen vært svak. Men i Alta er det ting på gang. Ap og SV er på glid, og det er disse som har flertall. Motstanderne er klare nok, og mange av dem er fra Frp – bilistenes eget parti. Partiets linje er å si nei til bompenger i alle kommunestyrer.

De fleste Frp-ere holder på partilinja, men stadig flere bryter ut, nå sist i Ålesund. Til tross for at Høyre, Frp og Tverrpolitisk liste her har inngått en avtale om å si nei til brukerfinansiering fram til neste valg, tar Høyre-ordfører Bjørn Tømmerdal til orde for bompenger. Han får følge av Eva Høegh Krohn fra Frp. Hun mener at partiet ikke må stå så hardt på prinsippene at veiutbygging blir utsatt. Den samme erkjennelsen har hennes partikamerater i Oslo og Os kommet til for lenge siden.

Nå er det selvfølgelig mange gode argumenter for at staten skal betale veiene sine selv. Ett av dem er veilovens paragraf 20, som lyder: «Staten ber utgiftene til planlegging, bygging, utbetring, vedlikehald og drift av riksvegar, her òg utgiftene til eigedomsinngrep.»

Men dette hindrer ikke at veimyndighetene kan fastsette en annen fordeling av utgiftene, ifølge samme paragraf. Og snart er det knapt en statlig vei som blir bygd uten ekstrabidrag fra bilistene.

Bompengehaterne peker på at vi betaler bil- og veiavgift, og at disse pengene burde holde til veibygging.

 Sveriges veibygging er gjerne kronargumentet. Vårt naboland har gode veier. Og de har få bomstasjoner i forhold til i Norge. «Folkhemmet» bygger den veistandarden som trengs for å få privatbilistene, Ikea-møbler og andre industriprodukter trygt fram. Forskjellen provoserer mange. For kan Sverige uten oljepenger, så kan vi. Det mangler bare politisk vilje. Ikke lokalt, men på Stortinget.

Nå øker faktisk statens bevilgninger til veibygging. Men den lokale utålmodigheten øker mer. Og i erkjennelsen av at ingen får vei uten bidrag fra bilistene, blir kanskje den lokale bompengedebatten mindre hissig.