USA og oss andre

Det er vanskelig å skrive om noe annet enn terroraksjonene i USA. Iallfall når man oppholder seg i USA. Dramaet og konsekvensene som utspiller seg etterpå, overvelder oss alle. Det meste annet blir smått.

Når USA tar hovedoppslagene i alle nyheter, kommer også samfunnet USA mer fram i lyset. Alle har stor respekt for USA - den velstanden som er skapt, dynamikken i næringslivet, den ledende rolle i forskning og teknologi, den fredelige blanding av alle verdens folk, toleransen for livssyn og livsstil, stabiliteten i økonomi og politikk. Men i vår del av verden er det også mye hoderisting, spesielt over de store økonomiske forskjellene og fattigdommen. Europa kommer i et godt lys i sammenligning.

Europa har en helt annen velferdsstat enn i USA. Skattenivået er høyere, og med det følger offentlige overføringsordninger som arbeidsledighetstrygd, uføretrygd og pensjoner, og gratis eller rimelig utdanning, helsevesen og omsorg.

Vi vet at ikke all denne omfordeling er mellom fattig og rik. Tvert imot, mesteparten er fra middelklassen til middelklassen, og over livsløpet. Men den holder omfattende fattigdom unna, og den gjør livet tryggere for de fleste om noe skulle skje (arbeidsledighet, sykdom eller annet).

Skjev inntektsfordeling

Hvorfor har USA valgt bort velferdsstaten slik vi kjenner den? Det er åpenbart en kompleks sosial og politisk historie som ligger bak. Men kan det være slik at et flertall i befolkningen ikke vil ha velferdsstat? Da er vi raskt kommet over et paradoks. Når inntektsfordelingen er skjev, skal det være mange fattige som kan danne flertall for en omfordeling. Jo skjevere inntektsfordeling, jo mer omfordeling. Siden inntektsfordelingen er skjevere i USA enn i Europa, skal det være mer velferdsstat i USA.

Men slik er det jo ikke. Kanskje heller tvert imot. Land med store forskjeller, som USA, har gjerne liten omfordelingspolitikk. Når du mest trenger det, har du minst. I Norge har vi jevn inntektsfordeling og stor velferdsstat. Hvorfor bruker ikke de fattige sitt flertall i USA?

Høy mobilitet

Amerikanske kolleger peker på betydningen av sosial og geografisk mobilitet. Sosial mobilitet handler om muligheten for den enkelte til å bevege seg fra fattigdom til rikdom. Og her er vi jo ved kjernen av det amerikanske idealet - du er din egen lykkes smed, og du kan lykkes. Hvis det er slik at fattige regner med å klatre seg opp til middelklassen, vil interessen for fordelingspolitikk være begrenset. Den enkelte regner fattigdommen som en midlertidig tilstand, og vil ikke støtte en skattepolitikk som rammer den middelklassen han/hun snart skal være med i.

Dette er en spennende vri på egeninteressen. De fattige vil ikke ha noen velferdsstat, fordi de tror ikke de vil få bruk for den. Det er likevel ikke helt klart at dette forklarer forskjellen fra USA. Den faktiske sosiale mobiliteten er ikke særlig mindre i Europa enn i USA. Men kanskje troen på den sosiale mobilitet er større i USA?

Konkurranse om lite fordeling

Spørsmålet om geografisk mobilitet berører kommuneøkonomi. Utgangspunktet er at USA er en føderal stat, med sterke delstater og svakt føderalt nivå. Det er forsvar og utenrikspolitikk som står i høysetet i Washington, akkurat som det framkommer i disse dager. Det føderale nivå står i innenrikspolitikken mye svakere enn den norske stat, relativt sett. Det er delstatene, som vi kan tenke på som store og sterke fylkeskommuner, som driver det meste av fordelingspolitikken.

Argumentet er at den begrensede omfordeling er et resultat av desentraliseringens begrensning. For når den enkelte delstat skal foreta omfordeling, må den ta hensyn til mulige konsekvenser for flytting av folk og bedrifter. En delstat som går aggressivt til verks, med høye skatter og rause overføringsordninger, kan risikere at bedrifter og høyinntektsgrupper flytter ut.

På den andre siden vil fattige se store fordeler ved å flytte inn. Dermed vil selve det økonomiske grunnlaget for delstatens velferdsstat svekkes. Manglende omfordeling kan altså skyldes at USA har for sterke delstater og for sterk desentralisering. Desentralisert fordelingspolitikk fungerer ikke.

Mange i Europa mener at USA bør lære av oss. Men det kan jo gå motsatt. Økende mobilitet i Europa reduserer landenes handlefrihet i omfordelingen. Det kan synes mer sannsynlig at Europa vil ligne mer på USA i framtida enn omvendt.