Annonse
Debatt
Kommunekommisjon – hva nå?
Det gjenstår å se om staten er villig til å endre styringssystem, som også rammer den kommunale velferden. Men tiden er overmoden for å avvikle mål- og resultatstyringen.
Publisert
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
Nylig kunngjorde regjeringen at det skal nedsettes en kommisjon som skal se på summen av krav og pålegg til kommunene, og foreslå endringer i statens styring av kommunesektoren.
Summen av krav og oppgaver er ikke bærekraftig over tid. Derfor må kommunene får større frihet til å innrette tjenestene slik at innbyggerne kan få mer velferd for hver krone, sier kommunalminister Kjersti Stenseng.
Regjeringen har høye ambisjoner. Det er ikke første gang.
KS har på sin side lenge pekt på det statlige styringstrykket og understreket behovet for en «ryddesjau i jungelen av regler og lover».
Regjeringen vil komme tilbake til mandat og sammensetning, og første rapport vil foreligge allerede før jul i år.
Staten styrer kommunesektoren gjennom lover, forskrifter, veiledere, standarder, økonomiske bevilgninger, og i tillegg et detaljert styringssystem; mål- og resultatstyring.
Å gå igjennom alt dette er en formidabel oppgave, og vil kreve et omfattende mandat og en tverrfaglig sammensetning med erfaring fra forvaltning, juss, statsvitenskap, økonomi og velferd.
Her vil hovedfokus være rettet mot staten. Kommunekommisjon blir derfor misvisende. En bedre betegnelse vil være forvaltningskommisjon.
Regjeringen har høye ambisjoner. Det er ikke første gang. For 16 år siden la regjeringen Stoltenberg II fram en stortingsmelding om forvaltningspolitikk. Formålet med meldingen var verdens beste offentlig forvaltning som skulle sikre mer demokrati og bedre tjenester.
Men samtidig ble det slått fast at mål- og resultatstyring (MRS) skulle være et overordnet styringsprinsipp i staten.
Mål- og resultatstyring ble første gang utredet at et utvalg nedsatt av statsminister Kåre Willoch i 1984. Det ble senere fulgt opp av statsminister Gro Harlem Brundtland og vedtatt i 1990 som styringsprinsipp i staten.
Året før hadde Tormod Hermansen lagt fram en utredning (NOU) om en bedre organisert stat som brakte markedstenkningen inn i offentlig sektor. Dette var en tid preget av nyliberalisme og markedstenkning.
Mål- og resultatstyring er et ektefødt barn av New Public Management (NPM), som blant annet innebærer resultatmålinger basert på resultatindikatorer, som igjen krever telling, rapportering og kontroll. Systemet er uegnet i velferdssektoren, som handler om mellommenneskelige relasjoner.
Men kritikken kom ikke bare fra fagfolk i førstelinjen. Allerede i 2001 omtalte Makt- og demokratiutredningen MRS som virus i offentlig forvaltning, og den engelske forskeren Christopher Hood, som hadde forsket på utviklingen i 30 år, kalte styringssystemet uegnet i offentlig forvaltning.
Staten lot seg ikke påvirke av denne kritikken, men i 2013 ble det for første gang fremsatt kritikk i Stortinget av styringssystemet og dens ledelseskultur, og at målstyringen var et hinder for gode og kvalifiserte avgjørelser.
Kritikken ble fremsatt av Ap, SV og Sp i forbindelse 22. juli-kommisjonens rapport.
Senere i 2019 tok Jonas Gahr Støre et oppgjør med NPM på LO Stats kartellkonferanse på Geilo og varslet en tillitsreform. Hittil har vi sett lite til praktiske endringer.
Tillitsreform er et oppgjør med New Public Management og mål- og resultatstyring, som innebærer at makt flyttes nedover med mer faglig frihet og større handlingsrom for offentlige ansatte, og mindre vekt på telling og rapportering.
Det gjenstår å se om staten er villig til å endre styringssystem, som også rammer den kommunale velferden.
Tiden er overmoden for å avvikle NPM og MRS. Det må derfor inngå som et viktig element i den kommende kommisjonens mandat. Hvis ikke blir tillitsreformen også et slag i løse luften. Vi trenger en forvaltningsreform i Norge.
