Urimelige PBL-påstander om kommunene

Det har ingen rot i virkeligheten. PBL bør selv vurdere om de virkelig kan stå for sine egne påstander, framfor å stemple andre som useriøse.

PBLs adm.dir. Arild Olsen skriver i Kommunal Rapport 5. mai at KS sprer rundt seg mer eller mindre udokumenterte påstander om barnehagefinansiering. Nå er det PBL selv som i denne saken har kommet med de aller sterkeste påstandene. Det er hevdet (bl.a. i DN 4. april) at kommunenes tildeling av driftstilskudd til de private barnehagene er i strid med lov og forskrift, at driftstilskuddene i gjennomsnitt er redusert med 10 pst. fra 2010 til 2011, og at kunnskapsministeren «lar kommunene ta knekken på det hele», underforstått at kommunene faktisk ønsker dette.

PBL har samlet inn kommunale tilskuddssatser for henholdsvis 0–2 og 3–5 åringer i 2010 og 2011, altså de satsene som viser kommunenes tilskudd til sine egne barnehager. Vektet med antall barn i de ulike alderskullene, er satsgrunnlaget samlet om lag nominelt uforandret, ikke redusert med 10 pst. Som Olsen selv skriver i KR, skyldes den klare forskjellen mellom småbarnsplasser og storbarnsplasser en teknisk omlegging av beregningsmåte, bestemt av Kunnskapsdepartementet. Dette påvirker forholdet mellom satsene for 0–2 åringer og 3–5 åringer, men skal totalt sett verken gi ekstra penger til, eller trekke penger ut av barnehagefinansieringen.

Men disse satsene er ikke tilstrekkelig til å si hva som er endringen i de faktiske bevilgningene til de private barnehagene fra 2010 til 2011. To forhold vil føre til at de faktiske bevilgningene til de private barnehagene systematisk vil være høyere :

–  Kravet til minste tilskuddsandel i 2011 stiger fra 88 til 91 pst. av det beregnede satsgrunnlaget.

–  Flere kommuner har i sin behandling av tilskuddsbeløpene i 2011 vedtatt å øke tilskuddsandelen til de private barnehagene.

Skal man si noe om endringen i de faktiske tilskuddene til barnehagene, må man ta med disse to elementene. 

PBL har fokusert på de kommunale satsene, og ikke på bevilgningene. KS har gjort det motsatte. Vi har spurt et utvalg av kommunene om hva de selv har lagt til grunn i sine budsjetter for 2011 når det gjelder ordinære bevilgninger til de kommunale og private barnehagene i sine kommuner, og bedt dem oppgi sammenlignbare bevilgningstall for 2010. Forskjellen mellom PBLs om lag nominelt uforandrede satsgrunnlag og anslaget i KS sin rapport på en nominell bevilgningsøkning til de private barnehagene samlet på i overkant av 5 pst. i utvalget, kan forklares med:

–  Økt tilskuddsprosent til private barnehager, både det som er nasjonalt og lokalt bestemt

–  Det er en økning i antall barn i barnehagene fra 2010 til 2011

Men vi finner ikke noe grunnlag i bevilgningsanslagene fra kommunene som tyder på at de private barnehagene behandles urimelig i forhold til kommunenes egne. Det er altså ikke noe som tyder på systematiske lovbrudd, slik PBL har hevdet, med klart utilstrekkelig dokumentasjon for en så alvorlig påstand.

PBL synes å ha liten tiltro til lokaldemokratiet. De aller nærmeste til å ønske et godt barnehagetilbud i kommunene, er de lokale folkevalgte selv, og kommuneadministrasjonen. De har et lovpålagt krav om å sikre barnehageplass til alle som ønsker det. Og enda viktigere: De er nært på innbyggerne og deres behov – innbyggere som også er velgere i lokalvalget om noen måneder. Men de har også et mye sterkere ønske enn både PBL og sektordepartement om best mulig lokale tjenester til alle sine egneinnbyggere. Det er derfor rammefinansieringen er et framskritt. Det gir økt mulighet til å kunne organisere tilbudet på en kostnadseffektiv måte. Det er intet som tyder på at barnehageformål systematisk «taper» i de lokale prioriteringene, snarere tvert imot. Men kommunene har nå en gang de rammene de er tildelt fra sentrale myndigheter. De møter sterke ønsker om gode tjenester på alle felt både fra innbyggere og fra ulike statlige hold. Da skulle det bare mangle at ikke hver kommune forsøkte å organisere tjenestene effektivt. Og det vil ikke bli forstått lokalt – i alle fall ikke av foreldre til skolebarn, eller av pårørende til personer som mottar kommunale omsorgstjenester, om barnehagefeltet samlet skulle slippe unna det kritiske søkelyset om tjenestene kan gis på en mer effektiv måte. At KS – som er opptatt av kommunenes helhetsansvar, og PBL som interesseorganisasjon for en viktig bidragsyter til en enkeltsektor, kan ha ulike syn på den saken, er ikke overraskende.