Ulovlige direkteanskaffelser er en trussel mot fellesskapet

Det ser ikke ut til at verken journalistenes kritiske blikk eller Riksrevisjonens stadige avsløringer bidrar til nevneverdige forbedringer. Gjentatte brudd på lov og forskrift om offentlige anskaffelser må få konsekvenser for virksomhetsledere som fortsetter en ulovlig og svært ødeleggende praksis.

I 2002 avdekket Riksrevisjonen manglende etterlevelse av regelverket for offentlige anskaffelser. Konstitusjons- og kontrollkomiteen uttalte i denne sammenhengen følgende:

«Komiteen ser videre alvorlig på at flere kontroller som er gjennomført på anskaffelsesområdet, viser manglende etterlevelse av regelverket for offentlige anskaffelser, både det nasjonale regelverket og EØS-reglene. Komiteen vil understreke betydningen av at regelverket blir etterlevd og forutsetter at de nødvendige tiltak blir iverksatt for å rette opp påpekte forhold.»

Dette resulterte i en rapport om ulovlige direkteanskaffelser, den såkalte AUDA-rapporten av 31. mars 2003.

Søndag 3. april kunne Aftenposten avsløre et alvorlig brudd på Lov om offentlige anskaffelser. Denne gangen var det to tidligere styremedlemmer i IT-selskapet DIPS som satt svært sentralt i Helse Nord, da det samme firmaet ble tildelt en stor kontrakt fra Helse Nord, uten forutgående konkurranse.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen er opptatt av at innkjøpene ved ulovlige direkteanskaffelser kan bli dyrere enn nødvendig, og at farene for misligheter kan øke.

Det er imidlertid et tredje aspekt som også er meget viktig, og det er mangelen på dokumentasjon og dermed innsyn i anskaffelsesprosessene. Ulovlige direkteanskaffelser er i sin natur ikke opptatt av dokumentasjon, åpenhet og innsyn og arbeidet med etterprøvbarhet blir vanskeliggjort. Loven krever at offentlige innkjøps- og anskaffelsesprosesser skal kjennetegnes av likebehandling, ikke-diskriminering, gjennomsiktighet, forutberegnelighet og etterprøvbarhet.

Lov om offentlige anskaffelser med tilhørende forskrifter gir rammer for hvordan anskaffelser skal gjennomføres, og gjennom den enkeltes virksomhets regelverk for ansvar og myndighet kan vi se hvem som er tillagt ansvar for gjennomføring av anskaffelsesprosessen. Anskaffelsesregelverket skal bidra til økt verdiskapning i samfunnet ved å sikre mest mulig effektiv ressursbruk, basert på forretningsmessighet og likebehandling. I forarbeidene til loven, NOU 1997: 21, s 21 heter det:

«Både ut fra effektivitetshensyn og hensynet til rettssikkerhet er det viktig at offentlige anskaffelser baseres på objektive og rettferdige kriterier, slik at alle potensielle leverandører i prinsippet har de samme muligheter for å oppnå leveransen med det offentlige. Dette taler for at valget av leverandør gjøres mest mulig regelorientert for å sikre forutberegnelighet.»

Ulovlige direkteanskaffelser gjør det nesten umulig å etterleve prinsippene som skal bidra til best pris, riktig kvalitet og ikke minst sørge for at de ulike aktørene i markedet får anledning til stadig å forbedre seg gjennom deltakelse i konkurranser. Ulovlige direkteanskaffelser er ofte preget av lukkethet og mangel på dokumentasjon og dermed vanskelig å kontrollere og etterprøve.

Europarådets ekspertorgan mot korrupsjon, GRECO, har foreslått i en rapport at Norge bør:

• Å vurdere å innføre systematiske roteringsordninger på områder som innebærer en spesiell risiko for korrupsjon (tildeling av kontrakter, offentlige anskaffelser, etc.).
• Å introdusere klare regler/retningslinjer for situasjoner hvor offentlige tjenestemenn går over til privat sektor, slik at interessekonflikter kan unngås.

Når offentlige virksomheter skal oppnå gode resultater ved å følge reglene, er de samme virksomhetene avhengige av et godt fungerende marked. God konkurranse er en forutsetning for all kosteffektiv handel. Når en offentlig virksomhetgår ut og kjøper varer eller tjenester fra én bestemt leverandør, uten forutgående konkurranse, kan de komme i fare for å ødelegge markedet ved at de øvrige aktørene blir skadelidne og kanskje ikke overlever, og på sikt kan det oppstå en monopolsituasjon. Det er ingen andre en monopolisten selv som er tjent med et monopol.

Når det offentlige kjøper varer og tjenester uten forutgående konkurranse, bryter man lov og forskrift. Man unngår med andre ord å benytte et virkemiddel som i utgangspunktet skal bidra til best pris og best kvalitet på den varen eller tjenesten som kjøpes. Hvordan kan de samme virksomhetene i neste omgang kritisere bevilgende myndigheter for mangelfulle bevilgninger? Virksomhetsledere som gang på gang bryter lov og forskrift om offentlige anskaffelser, kan ikke få fortsette sin ansvarsløse praksis.

Det kunne vært spennende å evaluere offentlige virksomheters anskaffelsespraksis opp mot økonomiske resultater. Deretter kunne man eventuelt stille krav til å gjennomføre nødvendige forbedringer med hensyn til anskaffelsespraksisen før man i det hele tatt fikk godkjent regnskap og budsjett for virksomheten, for ikke å snakke om før man fikk økte bevilgninger.

Når det gjelder offentlige anskaffelser lønner det seg aldri å omgå regelverket - regelverket bidrar til best pris, riktig kvalitet, åpenhet og etterprøvbarhet. Regelverket tjener ganske enkelt den enkelte virksomhets interesser og dermed også fellesskapets interesser.

Skrevet av: Jacob M. Landsvik