Annonse
Debatt
Klimamål med bakkekontakt – eller bare symbolpolitikk?
Et utslippskutt på 70–75 prosent innen 2035 er ambisiøst – og helt nødvendig. Men uten konkrete tiltak i kommunene blir de urealiserte festtalepunkter.
Publisert
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
Norge har vedtatt et nytt og skjerpet klimamål på 70–75 prosent utslippskutt innen 2035, sammenlignet med 1990-nivå.
Det er et nødvendig svar på klimakrisens alvor. Men ambisjoner alene kutter ikke utslipp. Det gjør tiltak, investeringer og evne til gjennomføring.
Skal klimamålene være mer enn symbolpolitikk, må de kobles til virkeligheten.
Stortinget har bestemt at kuttene i hovedsak skal tas i Norge og i samarbeid med EU. Det er bra.
Men uten et tydelig nasjonalt delmål for innenlandske utslipp svekkes både styringsevnen og forutsigbarheten.
Det gjør det vanskeligere for dem som faktisk skal levere: Kommunene, deres selskaper – og store deler av næringslivet.
Det er her klimamålene mangler bakkekontakt.
Kommunale og interkommunale selskaper står for mye av infrastrukturen vi er avhengige av for å lykkes: Vann og avløp, avfallshåndtering, strømnett og havner.
Disse utgjør grunnmuren i overgangen til lavutslippssamfunnet. Likevel står de oftest utenfor virkemiddelapparatet.
En ny rapport fra Menon Economics, utarbeidet for Samfunnsbedriftene, anslår at det trengs inntil 8 milliarder kroner årlig i investeringer bare innen vann, avløp og avfall knyttet til nye klima- og miljøkrav.
I tillegg kommer behov for karbonfangst ved energigjenvinning, biogassanlegg, utslippsfrie havner og forsterket strømnett.
Mange av tiltakene risikerer å stoppe opp. Kommunalt eide selskaper møter ofte en lukket dør hos dagens støtteordninger, deriblant Enova.
Selskapene faller også utenfor mange grønne investeringsprogrammer. Resultatet kan bli at nødvendige klimatiltak ikke blir gjennomført – eller at regningen sendes rett til innbyggerne i form av høyere gebyrer.
Da risikerer vi ikke bare at utslippskuttene uteblir, men også at klimaarbeidet mister legitimitet.
Vi trenger virkemidler med bedre bakkekontakt. Her er tre grep som haster:
• Åpne støtteordningene for kommunale selskaper, særlig innen sirkulærøkonomi, grønn infrastruktur og karbonfangst.
• Etabler en nasjonal energiplan som samordner nett, fornybar kraft og rammevilkår.
• Løft grønne havneprosjekter inn i mobilitetsstrategien, som knutepunkter for grønn transport og industri.
Samtidig mangler vi oversikt. Menon-rapporten peker på store kunnskapshull i hva det faktisk koster å bygge ut grønn kommunal infrastruktur.
Staten må ta ansvar for bedre tallgrunnlag – det haster å vite hvor, hvordan og med hvilke midler investeringene skal skje.
Kommunalt eide selskaper står klare til å bidra. Men de presses av økende krav og manglende støtte. Resultatet er at mange tvinges til å utsette nødvendige investeringer – eller sende regningen til innbyggerne.
Skal klimamålene være mer enn symbolpolitikk, må de kobles til virkeligheten. Uten lokalt handlingsrom, lokalt eierskap og nasjonal støtte, får vi verken gjennomføringskraft eller folkets tillit.
Det grønne skiftet skjer ikke på Stortinget. Det skjer i kommunene, i selskapene – og blant dem som bygger, drifter og forvalter infrastrukturen vi alle er avhengige av.
