Ukritisk kritisk om kommunesammenslåinger

I Kommunal rapport nr. 3, 2011 synser professor Stein Østre ved Høyskolen i Hedmark om en analyse av kommunesammenslåinger som vi gjennomførte i 2002. Østre påstår at våre analyser av effekten av kommunesammenslåinger ikke holder mål i møtet med virkeligheten, og derfor bør glemmes. Problemet for oss er at det er vanskelig å forholde seg til en kritikk som ikke berører grunnlaget for våre beregninger, men som begrenser seg til å slenge ut en rekke udokumenterte påstander.

I motsetning til Stein Østres lettvinte synsing har vi nøye redegjort for både datagrunnlag og de forutsetninger som ligger til grunn for resultatene som presenteres i Rapporter 2002/15 fra Statistisk sentralbyrå. Resultatene bygger på detaljerte regnskapsdata som er rapportert fra samtlige kommuner i Norge. Vi benytter informasjon om kommunenes pengebruk på forskjellige tjenester, kommunenes inntekter, kommunestørrelse, bosettingsmønster og andre kjennetegn ved kommunene som påvirker pengebruken. På den måten har vi kunnet kontrollere for at det er flere forhold enn bare kommunestørrelse som påvirker kommunenes pengebruk på administrasjon og ulike tjenester. Alt dette har vi redegjort for både i internasjonale tidsskriftartikler og SSB-publikasjoner. Skriftlige publiseringer, ikke minst i anerkjente internasjonale tidsskrifter, ser vi på som en nødvendig kvalitetskontroll.

Østres innlegg kan tyde på at han verken har forstått vår analyse eller hva som skjer når kommunene får økte inntekter. Når inntektene øker over tid, så vil naturligvis utgiftene og sysselsettingen øke prosentvis omtrent like mye. Dette gjør at Østres henvisning til konsekvensene av noen faktiske sammenslåinger er villedende. Østre burde heller ha forsøkt å svare på spørsmålet om hvor store besparelser kommunene som slår seg sammen får på lang sikt som en følge av reduserte smådriftsulemper. For å finne omfanget av smådriftsulempene til kommunene er det nødvendig å skille mellom bidraget som inntekter, kommunestørrelse og bosettingsmønster gir til variasjoner i kommunenes pengebruk. Dette har ligget til grunn for vårt arbeid med å utvikle et verktøy som gjør at vi kan svare på spørsmål av den typen som ble nevnt ovenfor.

For øvrig kan vi bemerke at de høye (faktiske) statlige overføringene til de små kommunene bygger på samme type analyser som den vi har gjennomført. Dersom Østre er uenig med det teoretiske grunnlaget eller de empiriske resultatene fra disse analysene, bør han for å være konsekvent argumentere mot et overføringssystem som gir betydelig kompensasjon for smådriftsulemper til små kommuner. Det er blant annet bortfallet av smådriftsulemper som gir opphav til de besparelsene vi finner i vår analyse av effekten av kommunesammenslåinger.