Uheldig om byområdene ikke slås sammen

En sammenslåing av kommuner i sammenhengende byområder vil gi en av de største samfunnsmessige effektene på lang sikt av en kommunestrukturreform. Samtidig er det ofte vanskelig å få til frivillig sammenslåing i slike områder. Hvis frivillige prosesser ikke fører fram i viktige byområder i runden som nå gjennomføres, vil det være uheldig om prosessen stopper opp. Dersom den samlete proposisjonen om ny kommunestruktur til Stortinget i tillegg blir stemt ned av opposisjonen, vil en stå igjen med en svært få konkrete resultater fra en lang kommunestrukturprosess.

Et alternativ kan være å gå særskilt gjennom sammenslåinger i byområder, slik Buvikutvalgene framla forslag for i alt åtte byområder i sine utredninger på 1980-tallet.

Sandefjord, Stokke og Andebu har nå som kjent vedtatt å slå seg sammen til nye Sandefjord kommune fra 2017. Det er imidlertid den hittil eneste konkrete kommunesammenslåingen som er vedtatt ved kongelig resolusjon.

Mange kommuner vurderer ny struktur, men i et betydelig antall rådhus er holdningen nå avventende. Ofte har vyene vært store, med snakk om nye storkommuner som potensielt skal omfatte et titalls eksisterende kommuner. Med utgangspunkt i en frivillig sammenslåing, synes det imidlertid å være liten realisme i mange av disse forslagene.

Buvikutvalgene: Fokus på sammenslåing i utvalgte byområder

I 1984 ble det første Buvik-utvalget oppnevnt. Utvalget ble ledet av daværende fylkesmann i Troms, Martin Buvik. Departementet hadde i utvalgets mandat gitt en beskrivelse av den situasjonen mange bykommuner med trange grenser befant seg i.

Buvik-utvalget la fram en enstemmig innstilling i 1986, med forslag til endringer i kommuneinndelingen for byene Horten, Tønsberg og Larvik med nabokommuner. Tønsberg og nabokommunen Sem ble enige om sammenslåing, mens det i de to andre byområdene var stor lokal motstand. Til tross for dette, ble det ved kongelig resolusjon vedtatt sammenslåing av Horten og Borre, samt Larvik med nabokommunene Stavern, Tjølling, Brunlanes og Hedrum.

I 1987 ble Buvik-utvalget gjenoppnevnt for å se på kommuneinndeling i andre byområder. Utvalget la fram sin andre utredning i 1989 og anbefalte sammenslåing for fire nye byområder. I store trekk ble forslagene fulgt opp av staten, og resultatet ble at Fredrikstad med nabokommuner, Arendal med nabokommuner, Hamar (med Vang) og Hammerfest (med Sørøysund) ble slått sammen.

Totalt sett førte de to Buvik-utredningen til at 27 kommuner ble til åtte større bykommuner.

Motbakke for kommunestruktur?

Den nåværende regjeringen har så langt tatt utgangspunkt i at kommunereformen skal være landsomfattende og fortrinnsvis skje på frivillig basis. Samtidig har regjeringen varslet en samlet proposisjon til Stortinget om ny kommunestruktur våren 2017. Her kan det komme forslag til struktur i områder der kommunene ikke selv har foreslått sammenslåinger.

De signaler som nå har kommet fra andre politiske partier, blant andre Senterpartiet og Arbeiderpartiet, tyder på at en omfattende revisjon av kommunestrukturen kan støte mot stor motstand i Stortinget. I en slik situasjon kan det være hensiktsmessig å fokusere på noen konkrete endringer, i stedet for en landsomfattende reform som blir nedstemt av Stortinget.

Fokus på utvalgte byområder

I byområder skaper dagens oppsplittete kommunestruktur særlige utfordringer. Ofte omfatter byområdene flere kommuner der innbyggere og næringsliv må operere på tvers av kommuner. En sammenslåing av kommuner som nå har vokst seg sammen til sammenhengende byområder, kan gi betydelige gevinster på flere områder, ikke minst når det gjelder en helhetlig areal- og transportplanlegging.

Ofte stopper imidlertid frivillige sammenslåingsprosesser opp i slike områder. Eksempelvis var over 90 prosent av stemmene i alle de fire nabokommunene mot en sammenslåing da storkommunen Fredrikstad ble etablert, etter forslag fra Buvikutvalget. Størst var motstanden i Onsøy (97,7 prosent nei), minst i Kråkerøy med «bare» 92,7 prosent nei.

Buvikutvalgene tok som nevnt opp i alt åtte byområder i sine utredninger på 1980-tallet. Nå kan det være behov for en gjennomgang av minst et like stort antall byområder. Byer med nabokommuner som nå fortjener en særlig oppmerksomhet, er for eksempel Stavanger, Moss, Drammen, Trondheim, Skien/Porsgrunn og Tønsberg.

Noen steder pågår det prosesser for frivillig sammenslåing. Andre steder har prosessene for sammenslåing stoppet opp, noe som er svært uheldig for utviklingen av disse byområdene på lang sikt.