Uenighet gir styrke

Statsminister Jens Stoltenberg innledet sist uke valgkampen med en presselunsj sammen med partilederne Kristin Halvorsen og Liv Signe Navarsete.

Journalistene fikk servert focaccia og Farris, men ikke det vi var mest sultne på: Ferske nyheter. De skulle fortelle om regjeringens politikk de neste fire årene, men hadde ikke en eneste ny, felles, konkret politisk løsning å komme med. Vi ble rasende, selvsagt. Men hva hadde vi ventet, egentlig? Soria Moria II til lunsj?

Det var en god idé på skrivebordet: En offensiv markering av styrke og samhold tidlig i valgkampen. Den ideologiske fronten skulle trekkes opp mot hovedmotstanderne Fremskrittspartiet og Høyre.

Det kunne fungert dersom partistrategene ikke hadde glemt å servere en nyhet. Etter fire år er det ikke så «unikt» som Navarsete vil ha det til at de tre partilederne sitter ved samme bord og er enige om «de viktigste veivalgene». Derfor fikk de mediene mot seg og etterlot et inntrykk av uenighet og splittelse. Det var ikke meningen.

Noen dager lenger inn i valgkampen framstår den innholdsløse fellesstarten som et enda mer bevisst strategisk valg. Etter markeringen av enighet, er de tre partiene på vei ut for å vinne valget hver for seg. Denne uka har de kommet med det ene konkrete forslaget etter det andre - på områder hvor de selv har statsråder.

Kristin Halvorsen frir til lærerne og vil lovfeste maks 15 elever per lærer i grunnskolen. Liv Signe Navarsete lover flere veimilliarder til fylkene og storsatsing på grønt næringsliv. Jens Stoltenberg legger fram partiets «Eldreplan 2015».

De rødgrønne skal vinne valget på forskjellen mellom partiene. Hvert parti skal gi velgerne konkrete grunner til å stemme på dem. De skal maksimere potensialet på sin egenart og på sakene hvor de har størst troverdighet - Ap på arbeid og eldreomsorg, SV på miljø og skole, Sp på samferdsel og distriktspolitikk.

Hvert parti vil bli sterkest mulig, men helst ikke på bekostning av partnerne. Tendensen i Aftenpostens velgerpanel på forsommeren var nær det ideelle: Ap tar velgere fra alle partier, bortsett fra SV og Sp. De to småpartiene får derimot litt av det Ap henter fra de andre - og ikke minst hjemmesitterne.

I de rødgrønnes jakt på fortsatt flertall, skal alle muligheter holdes åpne. Partiene er enige om ikke å stille ultimatum overfor hverandre. Ingen forslag skal klubbes ned, men alle blir heller ikke gjennomført. Så kan mediene - og velgerne - spekulere i hva resultatet etter valget eventuelt blir.

De rødgrønne tar selv kostnaden for denne strategien. De kan risikere å miste et styringstillegg med så stor tvil om hva som er regjeringens politikk på viktige områder etter 14. september.

Velgerne har neppe noe større demokratisk krav på å få vite hva den sittende regjeringen skal gjøre enn andre regjeringsalternativer - som er langt mer uklare. Vi stemmer på partier og størst mulig gjennomslag for dets politikk.

Og regjeringen har tross alt 16 meter stortingsdokumenter de er enige om, ifølge partilederne. Kanskje har de en budsjettlekkasje eller to klar til innspurten.