Tre umulige alternativer

Vi trodde vi skulle få en melding som viste regjeringens handlekraft, men får nærmest en seminarinnledning.

Om oppgavene sier de fleste kommentarer at dette for tynt, for lite. Jeg vil også føye til at det er usikkert om det kan bli så mye mer. Hovedbulken skal komme fra Fylkesmannen, men her er jo ikke meldingen mer enn en invitasjon til omkamp. Hvem som vinner når skjønn og tilsyn er fordelt, er åpent. Det er i utgangspunktet Fylkesmannen som sitter med kortene.

Verre er det at hele oppgavefordelingen bygger på ideen om at «kommunene og staten fortsatt skal være de viktigste leverandørene av velferdstjenester, mens regionene skal være de sentrale regionale utviklingsaktørene». Hørt den før? Ja, omtrent de samme ordene fantes i Sylvia Brustads melding om saken fra 2001. Lenger er vi ikke kommet.

Dette tror jeg blir skjebnesvangert for folks oppfatning av det «nye» forvaltningsnivået, som må være viktig for en demokratireform. Det som engasjerer folk er velferd, ikke verdiskaping; konkrete tjenester, ikke en abstrakt utvikling. I dag er det statssektorer som vei og sykehus som har mest påtakelig demokratisk underskudd, ikke Innovasjon Norge og SIVA. Tildeling av etableringsstøtte og oppbygging av innovasjonssystemer får ikke folk til å storme mot valgurnene.

Så til slutt de tre alternativene for regional struktur. De oppgavene som ligger i potten, gir ingen grunn til å vrake de gode, gamle fylkene. Men dette er heller ikke nok til å stanse forfallet i fylkeskommunene. Derfor tror jeg det blir kun ett nytt fylkestingsvalg - deretter vil de fleste mene at respiratoren nå må skrus av.

Så kan man tenke seg en moderat endring i forhold til dette grunnalternativet: Noen fylker velger faktisk frivillig å slå seg sammen, og dermed er det med litt større rett vi kan snakke om regioner. Men dette mellomalternativet forandrer i realiteten på så lite at det nesten er nullet ut i det øyeblikk det presenteres. Det virkelige alternativet er derfor å lage store regioner, store nok til å overta dagens veiregioner. Dette skal også skje frivillig, men nå riktignok med veisektoren som et fristende agn. La meg likevel minne om at 18 fisker må bite på agnet samtidig, for man kan ikke regionalisere denne statsetaten, om bare noen fylker fusjonerer seg.

For meg virker alle alternativene like umulige!

Tor Selstad, professor ved Høgskolen i Lillehammer