Tilsylantene

Etter fire uker i rådmannsstolen, har jeg fått fem brev om tilsyn innenfor ulike deler av kommunens virksomhet. Før jeg kom, hadde Arbeidstilsynet gjennomført en runde på skolene våre. Lista over avvik er lang, men når jeg studerer avvikene nærmere, finner jeg mange papirtigre og mye i avdelingen «kjekt å ha». Gjennomgående får kommunen gode skussmål for mange rutiner og planer, men det mangler litt på informasjon her og litt på oppfølging der. Hvorvidt vi blir en bedre kommune etter at avvikene er lukket, er jeg litt i tvil om.

I kommunene består hverdagen i å prioritere. I tilsynene prioriteres det lite. Store og små avvik ser ut til å telle likt. Ofte er det summen av dem som kommuniseres ut som et stort problem. Nærmere studier av de fleste tilsynsrapporter viser som regel at verden ikke er så enkel. Når sant skal sies, kan vi vel heller ikke se helt bort i fra at det enkelte tilsyn har en egeninteresse i å avdekke mange avvik. Avvikene dokumenterer jo tilsynenes eksistensberettigelse.

I det offentlige ordskiftet er den rådende holdningen at kommunene må produsere mer tjenester og mindre byråkrati. I de årlige budsjettrundene i kommunene er det alltid enklere å fjerne en administrativ stilling enn en stilling i tjenesteproduksjonen. Derfor har vi bygd ned administrasjonen. Paradoksalt nok blir det dermed mindre ressurser til å følge opp plan-, rapporterings- og tilsynskravene fra de samme byråkratimotstanderne. Vi må med andre ord produsere mer dokumentasjon og flere planer samtidig som vi skal ha en mer omfattende og effektiv tjenesteproduksjon.

Min påstand er at i mange tilfeller bidrar den statlige virksomheten generelt, og tilsynsvirksomheten spesielt, til at kommunene produserer mindre effektive tjenester enn de ellers ville ha levert. I stedet for å konsentrere oss om å gi elevene våre et best mulig læringsutbytte, må vi nå, i vårt tilfelle, konsentrere organisasjonens oppmerksomhet om å øke omfanget av administrative rutiner. Vi må sette en lang rekke mennesker i sving med å utvikle nye planer, flere rutiner og - for å si det som det er - lage mer byråkrati.

De menneskene som skal gjøre denne jobben, er de samme menneskene som skulle ha produsert de kommunale tjenestene. Det er mulig noen tror de finnes, men jeg har i alle fall ikke sett dem her, de endeløse rekkene med tiltaksløse byråkrater som venter på fornuftige oppfølgingsordre fra ulike statlige instanser. I tillegg varsles det om dagbøter dersom avvikene ikke lukkes innen en kort frist. I så fall blir det enda mindre penger til kommunale tjenester.

Fra et rådmannsståsted består jobben i å prioritere mellom sektorer innenfor en helhet. Fra et statlig tilsynsståsted består oppgaven i ikke å prioritere innenfor en sektor. Når min kommune nå har havnet i Robek-registeret, ser jeg fram til en tiltakende kryssild der den ene avdelingen hos Fylkesmannen gir klar beskjed om å bruke mindre penger, mens de andre avdelingene roper om mer penger og personell til sine sektorområder.

Jeg skjønner jo at det er bra at noen kikker oss i kortene og ser at vi følger lover og regler - i tillegg til innbyggerne, media og revisjonen, mener jeg. Men kanskje er det på tide med et kritisk blikk på tilsynenes omfang, innretning og antall tilsylanter?

Sist jeg telte, mener jeg å huske at vi var i ferd med å runde 1.250 ulike rapporteringsparametre i kommune-stat rapporteringen (Kostra). Ettusentohundreogfemti ulike rapporteringer på omfang, dekningsgrader, kvalitet og effektivitet. Jeg bruker mange av dem flittig til å sammenligne min kommune mot andre. Målet er at vi skal bli bedre og drive mer effektivt. Vi skal få flest og best mulige tjenester til lavest mulig pris.

Etter fattig evne prøver jeg med andre ord å ha to tanker i hodet samtidig: Kostnader og kvalitet. Det gir mening. Det gir litt mindre mening at de som skal kikke oss ikortene er unntatt fra å ta hensyn til den ene av disse to tankene. Slik sett lever vi i to verdener: Den reelle og den ideelle. Det er ikke åpenbart hvilken som er å foretrekke.