Tilpasningssamfunnet

Et barn på en moderne skole med bra IT-utstyr forbereder nå sine utviklingssamtaler med læreren på Power Point. Allerede i småskolen brukes samtalene til å fylle ut målsettingsskjemaer - det er om å gjøre å forberede dem tidlig på det moderne arbeidslivet.

I barnehagen er skolefagene i ferd med å komme inn i form av pedagogisk lek. Målet er å gjøre dem kjent med litt lesing og regning, slik at det blir lettere for dem å tilpasse seg skolen.

I arbeidslivet er det en hel rekke tilpasningsprosesser. Gro Harlem Brundtlands tese om at «alt henger sammen med alt» har som en logisk konsekvens at alle aktører er nødt til å ta hensyn til alle andre aktører, og at man blir begrenset av andre, dersom man ikke tilpasser seg.

Selv de mektigste i samfunnet må tilpasse seg skiftende omgivelser, ettersom de fleste av dem er i medienes søkelys. Gerd-Liv Valla nektet å utvise den ydmykheten som enhver medierådgiver ville ha anbefalte henne, og da hjalp det ikke med all verdens formelle posisjoner eller argumenter.

I departementene og i partiene er det kommunikasjonsavdelingene som vokser raskest. Alle har innsett at det er nødvendig å forstå hvordan mediene virker for selv å få gjennomslag i dem. Dersom man ikke bryr seg om mediene, får man så lite oppmerksomhet om sin politikk at det nesten er umulig å få forståelse og tilslutning til den. I tillegg løper man en ekstra risiko med å få negative presseoppslag. Har et departement eller en politiker først fått ord på seg for å være firkantet, ensporet eller dum, må man forholde seg til det i den fortsatte kommunikasjonen - noe som forkludrer budskapet.

Et eksempel: Da kunnskapsminister Øystein Djupedal høsten 2005 - etter kort tid i statsrådsstolen - ble redigert slik i et TV2-innslag at seerne trodde han var mer opptatt av kos enn matte i skolen, måtte han i mange måneder etterpå legge ekstra vekt på budskapet om at også en SV-er ønsker seg forsterket matteundervisning. Det ble ekstra vanskelig for ham å peke på sammenhengene mellom sosial læring og trygghet på den ene siden og elevenes evne til å tilegne seg matte på den andre siden.

På et vis er det fornuftig at politikerne skaffer seg stadig flere kommunikasjonsfolk. De forsøker bare å ta tilbake noe av medienes makt og å sette den politiske dagsordenen selv litt oftere.

Det problematiske er at politikerne ved å tilpasse seg mediesamfunnet står i fare for å tilpasse politikken til mediene. Ideelt sett skulle politikken være upåvirket, mens det bare var profileringen - eller vinklingen - av budskapene som ble medietilpasset.

Eksemplet er også denne gangen hentet fra SV og partiets valgkamp for nesten fire år siden. Det var da Kristin Halvorsen startet valgkampen med et løfte om mer frihet til den enkelte skole. Hun, og hennes medierådgivere, hadde laget en gimmick om at den offentlige skolen skulle bli forsøksskole - den skulle bli så god og fri at det ville bli unødvendig med privatskoler. Om den enkelte skole valgte gym eller latin, var likegyldig, sa Halvorsen.

Kritikken var sterk og umiddelbar. SV-lederen åpnet i realiteten for å redusere den sentrale styringen av skolen, og det var verken SVs skolepolitikere eller lærerne enige i. Det interessante med denne historien, er at en mediegimmick åpnet opp for en politikkendring, og at SV-toppene ikke skjønte det før det var for sent.

Dette er tilpasningssamfunnet - man skal kanskje bare tilpasse et element eller en vinkling, men man står i fare for gradvis å tilpasse veldig mye mer. Det er vanskelig å oppdage glidninger fordi det man måler seg imot også hele tiden tilpasser seg. Det er færre fastpunkter enn noen gang.

Profesjoner og institusjoner med sterke regelbindinger møter også tilpasningskravet. Departementenes opprinnelige rolle som regelforvaltere og rettssikkerhetsgarantister trues, ettersom de istadig større grad skal være sekretariater for den politiske ledelsen. Byråkratene blir i liten grad presset til å være partipolitiske, men de må tilrettelegge for politiske løsninger som er gode - også i den forstand at de er kommuniserbare i mediesamfunnet.

Folk flest blir også påvirket. De omskiftelige omgivelsene bidrar trolig til en økende avmaktsfølelse hos den enkelte. Den som synes at utviklingssamtaler med målsettingsskjemaer er ganske meningsløst for en åtteåring, tar ikke opp kampen, for han eller hun vet at det kommer noe nytt neste år eller året etter det. Da har man funnet nye behov og nye metoder på den dynamiske arbeidsplassen, og da må skolen følge etter. Det er bare å feste setebeltene.

Skrevet av: Aslak Bonde