Tilbake til distriktene

Distriktskommuner griper mulighetene fra regjeringen til å gjøre seg lekre for folk og næringsliv så begjærlig at vi kan snakke om en trend. Før sommeren ble 32 millioner til 35 bolystprosjekter over hele landet fordelt. 260 søkte. Om to uker starter 24 heldige på Omdømmeskolen 2010.

Kommunalminister Liv Signe Navarsete (Sp) innkasserer selvsagt æren for utviklingen: Sentraliseringen har avtatt merkbart de siste tre årene.

Mange som bor i de største byene, fire av ti oslofolk, kan tenke seg å bo på et mindre sted, viste Nationens undersøkelse i sommer.

Her er det sterkere krefter enn regjeringen i sving, som ligner globalisering. Hvis Sp får rulle ut stadig bredere bredbånd til hele landet, kan et hvilket som helst selskap i verden starte et callsenter hvor som helst i Norge.

Da Edvard spikret igjen naustdøra for 30 år siden, gikk den strukturelle utviklingen i sentraliserende retning: Bønder, fiskere og gamle industriarbeidere måtte til byer og tettsteder for å få nye jobber.

Nye kunnskaps- og teknologibaserte næringer er langt mindre stedsavhengige. Hvis de ikke krever rask transport, kan de være billigere å legge til distriktene. For spesialisert virksomhet vil det være en utfordring å skape gode nok fagmiljøer på små steder, og det vil finnes konkurrenter i India og Kina.

Et mer globalisert arbeidsmarked gjør at flere flytter på seg for å få jobb – og for å bo mer i tråd med ønsker og verdier. Polske bygningsarbeidere og filippinske sykepleiere er eksempler på det første, trangbodde nederlendere på det andre.

Flere gjør bo- og arbeidsvalg til et personlige verdivalg. Distrikts-Norge kan være attraktivt for flere typer livsstilsinnflyttere: De som vil ha natur, tradisjonell kultur, ro og fred eller tvert om bruke vår ville natur til ekstremsport. Og ikke minst de unge som etter endt utdanning søker tilhørighet, venner og familie på hjemstedet.

Den store flytteundersøkelsen til Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR) fra 2008 viser at arbeid ikke er så dominerende som flyttemotiv nå som i 1972, da dette ble undersøkt sist. Egenskaper ved stedet, nærmiljøet og familiære årsaker er blitt viktigere.

Men forskerne påpeker at undersøkelsen ble gjort i en høykonjunktur, hvor mange tok arbeid for gitt. For flytting til periferien er arbeid viktigere enn ellers i landet. 

Disse utviklingstrekkene gir større muligheter enn før til å skape attraktive lokalsamfunn i distriktene, og å bygge og kommunisere et omdømme som kan tiltrekke seg nye innbyggere.

I denne avisa skriver vi om Steinkjer, som har lyktes i å snu flyttestrømmen fordi næringsutvikling, stedsutvikling og omdømmebygging har gått hånd i hånd i mer enn ti år.

Litt for mange kommuner ser ut til å glemme denne sammenhengen mellom grunnleggende samfunnsutvikling og omdømme. Omdømmearbeidet handler mest om «myke verdier» som stedsutvikling, kultur og fritid, og mindre om næringsliv og gode jobbmuligheter. Ingen kommuner jeg har sett trekker fram dette som sin unike kvalitet.

Ett unntak er «Utsira – gir energi», bygd rundt satsingen på vindmøller i kommunen. Mens kampen mot utflytting og sentralisering tidligere var en kamp mot vindmøller, kan det nå være en kamp medvindmøller. Ny, fornybar energi kan bli en vekstnæring mange steder i Distrikts-Norge.