Tiden er overmoden for kommunereform

Norske kommuner står overfor store utfordringer de neste årene, blant annet knyttet til klima og stadig flere eldre. Da blir det nødvendig med kompetanse, ny teknologi og kontinuerlig innovasjon.

Akademikernes leder Knut Aarbakke har pekt på at kommunene er lite attraktive arbeidsgivere fordi fagmiljøene er for små, noe også Norges Juristforbund mener.

Spesialistmangelen rammer innbyggerne dersom innkjøpsregler brytes eller plan- og bygningssaker behandles mangelfullt. Men spesialister er også nødvendig for at kommunene skal kunne fornye sine tjenestetilbud og hente ut innovasjonspotensialet i offentlige innkjøp.

Utfordringene er størst i pressområdene rundt de store byene. Debatten om kommunereform handler i altfor stor grad om de aller minste kommunene. I hovedstadsutvalgets innstilling, Grenser til besvær, fra 1997 (!) pekes det blant annet på at mange i Oslo-området bor i én kommune, og ønsker å benytte offentlige tjenester i annen kommune. For eksempel har mer enn halvparten av innbyggerne i Oppegård kommune arbeidsplassen sin i Oslo. Kanskje ville et tilbud om fastlege i Oslo vært mer hensiktsmessig? Det finnes mange slike eksempler.

T-bane til Lørenskog – en historie i grenseland

Jeg er oppvokst i Lørenskog, som grenser til Oslo. På 1970-tallet var det diskusjon om å få T-bane til kommunen. Det lot seg ikke gjøre. Ryktene skal ha det til at Oslo var villig til å dekke kostnadene til siste stasjon innenfor sine egne grenser (Ellingsrud), og at Lørenskog/Akershus skulle betale fra kommunegrensen, men ingen av partene ville betale for skinnene mellom disse to punktene: Noen få hundremetere. Dermed ble det ingen T-bane til Lørenskog.

Det er det fortsatt ikke – med de mange negative konsekvensene det har hatt for trafikkavvikling, støy og forurensning i begge kommuner. Nå – 40 år senere – diskuteres det på nytt om T-banen skal forlenges til Lørenskog (A-hus). Det er fortsatt en god idé.

Eksempelet er ikke unikt. I en rapport fra Senter for økonomisk forsking skriver professor Jørn Rattsø: «Fragmentert kommunestruktur svekker grunnlag for samlet planlegging og utbyggingsmønster i byområdene.»

Et finmasket nett?

Det blir for lettvint å påstå at trivsel og tilfredshet med kommunale tjenester er størst i de minste kommunene. For det første subsidieres de minste kommunene gjennom det kommunale inntektssystemet, hvor skatteinntekter systematisk overføres fra store til små kommuner.

For det andre må debatten handle om mer enn hva spørreundersøkelser sier om tilfredshet og trivsel. Vårt «finmaskete» nettverk av småkommuner er ikke mer finmasket enn at nødvendig kompetanse faller gjennom.

«Barn kan ikke velge hvilken kommune de skal utsettes for omsorgssvikt i», skrev DNs Kjetil B. Alstadheim i en tankevekkende kommentar med overskriften «Barnevern vs. kommunevern» i 2010.

Året før slo barneombud Reidar Hjermann alarm: I rundt hver fjerde kommune hadde barnevernet én eller færre fagstillinger. Det går på bekostning av stabilitet og kvalitet i tjenestene, og det krever heller ikke mye fantasi for å forstå at det er habilitetsutfordringer knyttet til å være «barnevernet» i 50 prosent stilling i en kommune der «alle kjenner alle».

Maktflytting fra folkevalgte til administrasjon

Det hevdes også at lokaldemokratiet trues av en kommunereform. Det er tøys. I tillegg til 428 kommuner, består kommunekartet av cirka 2.600 kommunale og interkommunale selskaper.

Alternativet til kommunesammenslåing er et virvar av ulike selskaps- og samarbeidsstrukturer og en gradvis uthuling av lokaldemokratiet. De siste ti årene har det skjedd en tredobling av interkommunale selskaper. Flere kommuner deltar nå i 50 ulike partnerskap og samarbeid. Vi har 69 regionråd, 18 fylkeskommuner, verts- og samkommunemodeller. Dette bidrar blant annet til at makt flyttes fra folkevalgte (som kan kastes ved neste valg) til administrativt ansatte (som er usynlige for velgerne).

Danmark gjennomførte for få år siden sin reform: Antall kommuner ble redusert fra 271 til 98. Den var basert på frivillighet. Kommunene kunne selv velge hvem de ville slå seg sammen med, men de kunne ikke ignorere behovet og velge å la være.

En rekke norske debattanter har påstått at den danske reformen har vært en fiasko. Det er ikke riktig. Den har vært en suksess.

Minst i Norden

Blant alle lettvinthetene som preger debatten, er påstandene om at Norge ikke har spesielt små kommuner, den groveste. Det gir ingen mening å sammenlikne våre velferdskommuner med europeiske land der «kommunene» nærmest ikke har oppgaver.

Sammenlikner vi Norge med resten av Norden, er bildet et helt annet: Norske kommuner er små både i areal og antall innbyggere.

Det er illevarslende og trist om gjennomføringsevnen var større på 1960-tallet enn i dag. Med ny teknologi er avstandene blitt kortere og mulighetene til å yte service uten å besøke rådhuset større. Med befolkningsveksten er kommunegrensene i pressområdene til langt større besvær nå enn den gang.

Jeg var medlem av Stortingets kommunalkomité i 2009–2013, og mente det samme da som nå: Det er overmodent med kommunereform.