Tid for handling

For 35 år siden var det lokale engasjementet en svært viktig forutsetning for at vi fikk til effektive, internasjonale avtaler som reduserte sur nedbør. Det var lett å få oppslutning om saken: Vi måtte fjerne svovelet hvis laksen skulle overleve.

Gradvis er miljøutfordringene blitt mer og mer globale. Sammenhengen mellom lokal handling og miljøeffekt er ikke så klar lenger. Rent bedriftsøkonomisk er det for AS Norge i dag langt billigere å kjøpe opp klimakvotene til noen av verdens fattigste land, framfor å gjøre noe her hjemme. En kommune som vil bli klimanøytral, kan like gjerne sette av penger til solceller i Uganda som å innføre rushtidsavgift. Effekten på klimaet kan bli den samme.

Vi som har fått en velstand nesten uten sidestykke i verden, fordi vi tilfeldigvis har enorme lagre av fossile energikilder som nabo, kan imidlertid ikke kreve at resten av verden kutter sine utslipp, før vi gjør noe selv. Noen kommuner har lenge arbeidet med klimaplaner. Med all respekt for de mange entusiastene som står på; det monner lite.

Kjernen i klimaspørsmålet er nemlig ikke til å komme unna: Vi må forbruke mindre og annerledes enn i dag, hvis vi skal ha håp om at for eksempel grønlandsisen ikke skal smelte. Om verden hadde kopiert nordmenns energiforbruk, ville vi styrt rett mot klimakatastrofen i langt høyere fart enn det vi allerede kjører.

Derfor hjelper det ikke bare å bidra med teknologi til utviklingsland. Staten kan gjøre aller mest for å redusere klimautslippene, men kommunene må bidra. Det er på tide å bli ferdig med planleggingen, og gå over til handling som virkelig monner.

opp

Skrevet av: Kommunal Rapport