Debatt
Tid for å ta ansvar
Tilstrømningen av asylsøkere øker. Myndighetene regner med 10-12.000 i løpet av året. Det er mer enn foregående år, men langt unna toppårene på 1990-tallet, da krigene raste på Balkan. Og langt færre enn våre naboland mottar - og en forsvinnende liten del av verdens om lag 40 millioner flyktninger.
De kommer fra krigs- og konfliktområder som Irak, Afghanistan, Tsjetsjenia og Somalia. Det er liten grunn til å tro på Frps retorikk om at det er lykkejegere som «oversvømmer» landet.
Mange asylmottak er lagt ned de siste årene, delvis mot lokale protester, ettersom arbeidsplasser forsvinner. Nå øker behovet igjen - og protestene i takt med det.
Kommunene som sier nei, argumenterer gjerne med økonomi. De har ikke fått dekket de utgiftene mottakene medfører til skole, barnevern, helsetjenester og norskundervisning. Eller de har sprengt kapasitet og knapphet på personell. Andre har hatt dårlige erfaringer med asylsøkere som nasket på butikkene og trakasserte ungjenter i nabolaget.
Men dette gjelder langt fra overalt, og fra 1. juli øker statstilskuddet, slik at kommunens utgifter skal være dekket.
Asylsøkerne som kommer nå, er i større grad traumatiserte, syke og slitne. Og nettopp fordi det kommer mennesker med store hjelpebehov, er det grunn til å tenke seg om før man sier nei, som Volda, Våler og Sandefjord.
Volda smykker seg med tittelen «Internasjonal kommune», kanskje forplikter den? I Våler er det plass i en tidligere militærleir, og etterspørsel etter arbeidsplasser. Sandfjord viser i en annen sak stor omsorg for en asylsøker som har vært i arbeid for kommunen, men mangler arbeidstillatelse. Kanskje strekker også deres omsorg seg lenger enn til en enkelt, velintegrert asylsøker?
Alle som blir spurt om å være vertskommunene, bør vurdere dette nøye. Kanskje de kan gi en trygg havn til en ørliten del av verdens flyktninger, mens de venter på å få avgjort sin sak på høyere hold. Det bør vi ha økonomi og hjerterom til.