Telehiv i politikken

Alle kan gjøre feil, og i seg selv betyr det ikke så mye at et splitter nytt veistykke på E18 i Østfold er ødelagt av telehiv. Det er også mulig å forstå at veivesenet vil vente i det lengste med å lage et ekstra tunnelløp på E6 i Øyer, selv om de vet at det må komme innen noen år, og det kan se litt rart ut for bilistene når midtdeleren forsvinner akkurat idet man kjører inn i en mørk tunnel.

Full togstans på Oslo S midt i ettermiddagsrushet må man også tåle innimellom – Jernbaneverket kan tross alt vise til langt bedre driftsregularitet i år enn i fjor.

Det store problemet er at de siste ukenes relativt små samferdselsskandaler underbygger folks oppfatning om at vedlikeholdet er for dårlig, at vi fortsatt bygger stykkevis og delt, og at veivesenets folk er amatører. Det siste er i all hovedsak feil, men det er ikke mulig å snakke seg bort fra vedlikeholdsetterslepet både på vei og bane. Så lenge det er knapphet på ressurser både til vei og skinner, må det nødvendigvis også bli slik at man ikke kan bygge altfor mange lange sammenhengende strekninger. Alle deler av landet skal få sitt – det fører til klattvis utbygging.

Regjeringen har i de siste årene gjort mye for å bøte på disse problemene, men det man ser denne vinteren, er at de på langt nær har gjort nok. Når VG ber leserne om å sende inn bilder av hullete veier, får de nok til å fylle fire sider inne i avisen og hele førstesiden. Om det er fylket eller staten som eier veien, er likegyldig både for VG og for leserne.

Vedlikehold er én ting, enda verre for det politiske system er det at utbyggingskravene er sterkt voksende. Dersom det siste tiårets befolkningsvekst holder seg i noen tiår til, blir det behov for helt nye transportsystemer i og rundt flere byer, og det vil bli en arealknapphet som gjør det logisk med gigantiske regionforstørrelser. Dobbeltspor på alle intercitystrekninger kan innen ti, femten år bli en like stor politisk nødvendighet som dobbeltsporet Oslo-Ski.

Det er snaue to og en halv mil mellom hovedstaden og tettstedet i Follo, og den nye banestrekningen blir for tiden sett på som et stort løft – både for samferdselspolitikerne og for planleggerne i Jernbaneverket. Hvordan i all verden skal de da klare å finansiere 20, 30 ganger så lange strekk?

Og om de skulle få pengene, hva med planleggingen? Det kommer til å bli så mange krav om konseptvalgutredninger, kvalitetssikringer og nye reguleringsplaner at det ikke er mulig for det norske utreder- og planleggermiljøet å innfri dem.

Inntil videre nøyer de fleste politikere seg med å vise til den pågående NTP-prosessen. Samferdselsetatene har allerede lagt fram analysene. Neste vinter kommer de, og fylkene, med sine forslag, så skal regjeringen legge fram utkastet til en ny Nasjonal Transportplan (NTP) på senvinteren 2013. Deretter er det stortingsbehandling, og alle er innstilt på at bevilgningene må bli rekordhøye.

Det vil uansett ikke bli nok. Dersom politikerne praktiserer handlingsregelen for bruk av oljepenger på vanlig vis, vil størstedelen av økningen på statsbudsjettet gå til velferdstjenester – trygder, helse, omsorg og utdannelse. Det er en historisk trend at den myke velferden har fortrengt den harde velferden (fysisk infrastruktur) på statsbudsjettets utgiftsside.

Dersom velgerne blir nødt til å velge mellom myk og hard velferd, vil de antakeligvis velge det myke(helse, omsorg og utdannelse). Men velgerne blir aldri spurt direkte om å velge. De vil ha begge deler. Dessuten kan man ikke vente av velgerne at de ser mange tiår fram i tid. Hullene i asfalten vil de ha reparert nå, men arbeidet for å unngå trafikk-kaos om 20 år, er det politikerne som må ta ansvar for.

Når det går opp for velgerne at politikerne ikke har tatt dette ansvaret, kommer politikerforakten til å bli langt større enn den er i dag. Og på samferdselsområdet er den allerede ganske stor. Billedlig talt er det allerede i dag sprekker og humper i det vi ser på overflaten, fordi grunnlaget (legitimiteten) er for dårlig. Gjør man ikke noe med telehiv på noen år, blir veien totalt ødelagt av dem som i første omgang bare var humper og sprekker.

Dersom man ser utenfor landets grenser er det nesten utrolig hvor liten tillit en politikerstand kan ha uten at den mister makten. Norske politikere trenger derfor ikke å frykte for sine posisjoner. Problemet med å miste legitimitet (folkelig aksept) er først og fremst at politikken blir dårligere og mindre effektiv. Det blir vanskeligere å ta upopulære avgjørelser og det blir verre å få alle til å dra i samme retning når en beslutning er tatt.

Hva kan så politikerne gjøre? De klarer neppe å si rett ut at tog er viktigere enn sykehjem, men de kan lage seg en ny handlingsregel, eller et storstilt prosjekt – som sikrer at vei og bane blir viktigst i et tiår eller to.

Skrevet av: Aslak Bonde