Telefonselgere er også arbeidsfolk

Mange bedrifter i Distrikts-Norge vil i tillegg miste den beste salgskanalen for sine produkter inn på det nasjonale markedet, og vil måtte legge ned og flytte til eksempelvis Oslo for å få solgt sine varer.

Frivillige organisasjoner vil miste nok en mulighet til å skaffe seg inntekter. Alt dette bare for at noen bedrevitere hausser opp stemningen mot telefonsalg. Når ble det forbudt å drive salg i dette landet?

Barne- og likestillingsdepartementet har hatt et utkast til ny markedsføringslov ute på høring, der faren for i praksis et forbud mot telefonsalg er til stede. I tillegg har diverse sterke krefter, med Forbrukerombudet i spissen, gjort kampen mot telefonsalg til et hellig korstog, senest i kronikk i Dagbladet 6. februar av Gry Nergård, nestleder i Forbrukerrådet.

På grunn av blant annet de distriktsmessige konsekvensene forslag til regelendringer som omfatter telefonmarkedsføring kan ha, vil jeg på det sterkeste be regjering og storting ta til vett, og ikke la seg forføre av Forbrukerrådets hetsing av en bransje som faktisk også består av arbeidsfolk.

Jeg er særdeles bekymret over det som ligger i høringsnotatet til markedsføringsloven, med alternative forslag til innskrenkninger av telefonmarkedsføring. Spesielt at to av alternativene innebærer at kunder må registrere seg for å kunne motta slik markedsføring. En slik innskrenkning vil kunne ha store næringsmessige konsekvenser, og da særlig for distriktene. I realiteten vil dette være en styrt avvikling av bransjen.

Bransjen sysselsetter i dag om lag 20.000-25.000 personer, og mange av disse er sårt trengte arbeidsplasser i distriktene. For eksempel er det i Troms flere distriktskommuner (Salangen, Dyrøy, Balsfjord og Sørreisa) der man har bedrifter som driver med utgående salg. Som «Fakta på lørdag» 27. januar viste, har nettopp Televita etablert seg i nettopp Balsfjord. I små distriktskommuner er slike arbeidsplasser viktige, siden de sysselsetter ellers utsatte grupper.

Også næringsmessig er det slik at andre bedrifter i distriktene har telefonsalg som en svært viktig markedskanal for å kunne selge sine produkter og tjenester på lik linje med bedrifter fra sentrale strøk. En regelendring som fjerner denne markedskanalen vil gjøre det vanskeligere for disse å nå fram til sentrale markeder. Realiteten vil kunne være at disse bedriftene må flytte til mer «sentrale» strøk for å være nærmere markedet, noe som neppe kan være en ønsket utvikling.

En slik endring av telefonmarkedsføringsbransjen vil også kunne medføre store konsekvenser for andre bransjer, som teleselskaper (som har rundt 80 prosent av kundemassen sin skaffet ved telefonsalg), dags- og ukepressen (og da kanskje særlig lokalaviser), samt ideelle og humanitære organisasjoner, som vil få utfordringer dersom forslaget blir vedtatt.

En annen utfordring vil være at vi risikerer at aktørene i bransjen bare «flagger» ut, eller at dette åpner markedet for telemarkedsføring fra land som Sverige, Danmark, Baltikum eller India. Dette kan føre til nedlegging av distriktsarbeidsplasser i Norge.

Jeg vil på det sterkeste be om at en vurderer andre muligheter for regulering av sektoren som gir forbrukerne beskyttelse, men som ikke medfører slike store konsekvenser for arbeidsplasser i Distrikts-Norge. Eksempler her vil være en godkjenningsordning for bedrifter som skal drive med telefonsalg. Dette videre med mulighet for bøtelegging av næringsaktørene ved overtredelse av retningslinjer knyttet til godkjenningsordningen. Dette er jo kjent praksis fra andre bransjer, med ulike sertifiserings-/godkjenningsordninger for at bedrifter skal kunne få lov til å drive sin virksomhet.

Skrevet av: Ivar B. Prestbakmo